Albuquerque, New Mexico

Jeg startet året med å reise til Albuquerque i New Mexico, der North American Academy of Liturgy (NAAL) hadde sin årlige konferanse. Her er noen inntrykk fra en by som etterhvert viste seg å ha mye å gi.

Albuquerque, lbqrq, ABQ, Albukørki.
Et krøkkete navn på en by.
Og Jeg følte meg ganske krøkkete når jeg våkna opp kl 05.00. Lys våken etter 20 timers reise og et par timers søvn, uten baggasje. Jeg holdt ut til 05.30, men så spratt jeg opp, måtte ut. Det var mørkt, det var kaldt. 10 minusgrader.

Downtown Albuquerque hadde ikke mye å by på så tidlig på morgenkvisten. Ikke mange mennesker ute. Søppeltømmere, noen til eller fra jobb. Hjemløse, tidlig opp fra hva som enn måtte ha gitt dem ly for natten og på u i gatene. Alle omsluttet av svære, pompøse høyhus der makta og pengene bor. Wells Fargo, Bank of Albuquerque, Bank of America, New Mexico Bank and Trust, New Mexico Convention Center og et enormt parkeringshus. Like mange hoteller for biler som for mennesker.

Sola begynner å lirke i horisonten. Med sola blir byen vennligere, varmere. Gold Street Caffé åpner kl 07.00, jeg går inn og spiser frokost i det som skal bli min stamkafé i  Albuquerque. Etter hvert kommer flere mennesker, det virker som de har det hyggelig og jeg tenker at det går faktisk an å bo her også. Det har blitt lyst når jeg går ut. Og byen åpner seg enda mer, Jeg finner noen fine graffitivegger og murals. Det er mange av dem.

Første dagen i Albuquerque er en fridag. Jeg går, går og går, gjennom gatene. Til gamlebyen, som på denne årstiden er så godt som steindød. Et forsøk på å bevare et Ville vesten-preg med suvenirbutikker, restauranter og en helårsåpen julebutikk. Og så den vakre St Felipe katedralen fra 1793.

St. Felipekatedralen i Old Town, Albuquerque

Albuquerque ligger ved elva Rio Grande og har over 550 000 innbyggere. Byen ligger høyt, mellom ca 1500 og 1900 meter over havet, så luften er frisk og tørr. En av byens hovedgater er Central Avenue, som også viser seg å være en del av klassiske Route 66 “The Mother road” som i sin tid gikk fra Chicago, via blant annet Kansas, Texas og New Mexico, til Los Angeles. Litt ovenfor Downtown fant jeg Route 66 Diner, der jeg hadde en herlig lunsj.

Mens både Old Town og Downtown er ganske livløse, ihvertfall på denne tiden av året, er det mye mer som skjer Uptown, i bydelen som kalles Nob Hill. Her ligger University of New Mexico og mange spennende restauranter.  Og jeg fant mye fin graffiti:

Så var konferansen i gang. Engasjerende foredrag om liturgi, og ikke minst spennende seminargrupper om gudstjeneste og musikk, kunst, liturgisk teologi, kultur og gudstjeneste osv. Jeg valgte en seminargruppe som hadde litt av alt,nemlig seminaret for  feministisk gudstjeneste. De tok godt i mot meg, og spurte om jeg ville spille på deres åpningsliturgi. Det var jo genialt, for slik ble jeg kjent med mange av konferansedeltagerne. Jeg møtte også noen riktig gode venner fra tida ved Union Theological Seminary i New York, blant annet Janet Walton og Troy Messenger.

En dag valgte jeg å skulke det meste av av konferanseprogrammet. I nærheten av Albuquerque var det noen felt med helleristninger ute i et ørkenlandskap. Jeg kjente en sterk, åndelig dragning mot både mot ørkenen og helleristningene, og jeg ble der i over fem timer. Er fortsatt litt solbrent. Ørkenen i seg selv var svært vakker, med gyldne lyse farger i kontrast til åssider av mørk vulkansk steinmasse:

Blant hundrevis av registrerte helleristninger avukjent opphav fant jeg blant annet denne skikkelsen:

På konferanseprogrammet var også en utflukt til Santa Fe. Hovedstaten i New Mexico. Byen ligger enda høyere enn Albuquerque, 2134 meter over havet. Her ble Billy the Kid i sin tid arrestert av Pat Garrett og henrettet. Mange kunstnere har søkt hit, blant annet Georgia O’Keefe. New Mexico Museum of Art og Museum of Contemporary Native Art gir på hvert sitt vis et inntrykk av en kompleks og sammensatt kunstvirkelighet, derkulturelle strømninger fra urbefolkningen, fra spansk kolonitid og ulike vestlige samtidsuttrykk dels er i konflikt, dels inspirerer hverandre. Museum of Contemporary Art var desverre stengt. New Mexico Museum of Art hadde en utfordrende og stimulerende utstilling, It’s About Time. 14.000 Years of Art in New Mexico som viser noe av den kulturelle kompleksiteten som kunstnere i New Mexico gir uttrykk for. Selve museumsbygget er interessant i seg selv, tegnet i den såkalte Pueblo Revival-stilen, som immiterer gammel byggeskikk. Mange av bygningene i Santa Fe er i denne stilen, alt fra boliger og hoteller til shoppingsentre og parkeringshus.

Som by ble jeg når sant skal sies, litt skuffet over Santa Fe. Den virket veldig dominert av turisme, med souvenirsjapper og westernbuler. Den viser seg kanskje ikke fra sin mest livligste side  i begynnelsen av januar. Om sommeren er det mye liv og fiesta. Og, på slutten av besøket fant jeg endelig endel graffiti. Her er et par eksempler, blant annet en rikt utsmykket jernbanevogn:

Så gikk solen ned, og vi reiste tilbake til Albuquerque. Mot en rosarød himmel viste Our Lady of Guadalupe sin vakre rygg i irrende grønt:

Dette var noen inntrykk fra en tur som har gitt meg mye av både faglige og visuelle impulser. I New Mexico har jeg opplevd en del av USA svært forskjellig fra det jeg har møtt tidligere, og inntrykkene vil inspirere og utfordre meg i lang tid fremover.

Lenker
Albuquerque
Santa Fe
Route 66
North American Academy of Liturgy (NAAL).
New Mexico Museum of Art.
Museum of Contemprary Native Art.

Avslutninger og begynnelser

Et slags nyttårsbrev.

Gjennom adventstiden og romjula har jeg fått mange hyggelige julebrev, fra venner, fjern og nær. Noen er i andre land eller i andre byer, og julebrevene gir en kjærkommen oppdatering av hva de har holdt på med det siste året, reiser, familie og andre prosjekter. Og på hylla står hyggelige julekort fra foreninger, institusjoner og kollegaer rundt om kring med ønske om godt nytt år og fortsatt godt samarbeid. Hvert år tenker jeg at det skal bli et julebrev fra meg også, men så blir det fort februar og jula er forlengst over og det nye året ikke fullt så nytt lenger. Men i år blir det annerledes. Årets første dag er jeg en reisende, på vei mot en by jeg aldri har vært i, Albuquerque i New Mexico. 17 timer og 40 minutter reisetid, med tid i massevis til å tenke og skrive.  Året som har gått er heller ikke et hvilket som helst år i mitt liv, men et merkeår, et år jeg kommer til å huske og orientere minner ut fra. Et år for avslutninger og begynnelser.

Den kanskje mest iøyenfallende begivenheten i året som gikk, er doktorgradsdisputasen 17. februar. En avslutning. 13 år med skriving, lesing, lytting, tenking, pauser, opp- og nedturer. Men det jeg tenker mest på nå, er alle menneskene som har stått rundt meg: familie, venner, etterhvert kolleger. Og de nye menneskene jeg har blitt kjent med, hiphopere, forskere, foreldre. Nye venner, nye bekjentskaper. Og på festen etterpå feiret jeg med mange av mine nærmeste og kunne jeg glede meg over alle talene og de varmende ordene. Og fortsatt gleder jeg meg over å ha så mange mennesker rundt meg, som bærer meg, inspirerer og oppmuntrer meg, som er der i lette såvel som tunge stunder. Utpå vårparten feira familien begivenheten med en New York-tur. Vi så masse graffiti og møte igjen gamle venner fra året vi bodde der. New York i våre hjerter!

Disputasen var en avslutning på 13 års arbeid og til dels også levd liv. Men også en begynnelse. På hva vet jeg ikke riktig ennå. Et liv uten et altfor stort prosjekt hengende over meg, kanskje. Litt mer frihet, litt mer tid, kanskje. Et liv med hip hop ikke bare i hue, men i kropp og hjerte, helt sikkert. Vi får se.

En mindre iøyenfallende avslutning i året som gikk, som bare noen få vet om (ihvertfall til nå), var min siste time i psykoanalyse. Etter 8 år, fire timer i uka, tok jeg farvel med min analytiker. Ingen vet så mye om meg som hun. Ingen andre vet det hun vet. Det var rart å si farvel, en beveget stund, også det øyeblikket bar et mye lengre tidsspenn i seg. Ikke bare alle samtalene gjennom 8 år, men tilbakeblikkene i barn- og ungdomstid såvel som gløtt inn i fremtid, håp, frykt. For en musiker som meg er psykoanalyse en utfordring. Det som synes klart i toner og klanger blir grumsete tåke med en gang ordene kommer i veien. I en time  sa jeg at jeg skulle ønske at hun spilte trekkspill. Så kunne vi spille i steden for å snakke. Låta jeg skrev til henne og den siste timen kalte jeg “Afterwords.” Men også avslutningen av psykoanalysen bar i seg en begynnelse. Og heller ikke her vet jeg til hva. Jeg bærer den med meg, den får et nytt liv utenfor analyserommet.

Alle avslutninger bærer begynnelser i seg. Og begynnelser, viser det seg, er ofte fortsettelser. Før jul anskaffet jeg meg et nytt instrument, en bass-klarinett som går helt ned til dyp C. Jeg har en bass-klarinett fra før, hatt den i over 25 år, så bassklarinett er ikke helt nytt for meg. Men denne går en ters lavere. Jeg må lære meg noen nye grep. Men det er også som om jeg har fått et nytt orienteringspunkt. Eb er ikke lenger den første, dypeste tonen, men C. Jeg kan stikke innom C, eller starte fra C. Og denne er større, tyngre, vibrasjonene kraftigere, jeg må lære meg å puste på nytt. Foreløpig har jeg endel øvelse  igjen før jeg tar den med på konsert. Men den bærer kanskje bud om en ny vending i mitt musikalske liv. Hvor det bærer hen, vet jeg ikke, antagelig en fortsettelse, en fordypning i noe jeg har gjort før.

Nå er jeg fremme, etter en lang, lang reise og mye venting. Jeg har akkurat innstallert meg på hotellrommet og logget meg på.  Hjemme har året gått inn i sin andre dag, men her er det fortsatt 1. januar. Gjennom reisen har jeg forlenget døgnet med 8 timer. Hva jeg skal gjøre her i Albuquerque, New Mexico, skriver jeg kanskje om senere. Inntil da ønsker jeg alle fortsatt godt nytt år!

Les også
Godt nytt år. Gateprestens nyttårshilsen på Kirkens Bymisjons blogg

Om å miste noen

I dag er det Allehelgens dag. Mange oppsøker kirkegårdene og tenner lys ved graven og minnes nære mennesker som har gått bort.

“Vi bærer mange med oss” heter det i en nattverdssalme av Svein Ellingsen. Slik tenker jeg det er med oss mennesker. Vi bærer mange med oss, mennesker som har preget oss på en helt spesiell måte, inspirert oss, utfordret oss, båret oss oppe når vi har vært nedtrykte, trodd og håpet for oss, vært modige for oss når vi har mistet livsmotet. Noen har preget oss på godt, andre på vondt, som har etterlatt en svart flekk i sjela, mennesker som har ødelagt noe i oss, påført oss sår som det tar lang tid å lege.

Allehelgensdag gir rom for å minnes mennesker rundt oss som har gått bort, noen som har stått oss nært, familie, venn, mentor, mennesker vi savner og som vi skulle ønske var her fortsatt. Noen mennesker har vært en så stor del av livet vårt at vi kjenner et tomrom etter dem lenge etter at de har gått bort.

Vi kan kjenne mange, til dels motstridende følelser noen dør: sorg, savn, tristhet, tomhet, men også sinne, lettelse, dårlig samvittighet. Følelser det kan være vanskelig å gi plass for. Ikke minst gjelder det mennesker vi har strevd med, kjempet med, mennesker som har gitt oss bekymringer, frykt, uro.

Vi bærer mange med oss, vi bærer mye med oss.

Allehelgensdag er likevel ikke en dag for de døde, men for levende. I teksten som leses i kirkene i dag, sier Jesus: dere er jordens salt, dere er verdens lys.

Gud har skapt oss til liv, og i bergprekenen minner Jesus oss på hva som er et godt liv. Et liv der vi lever for hverandre, bærer hverandre og lever i livets tjeneste. Vi ser sterke ødeleggende krefter i verden rundt oss: krig, maktmisbruk, forfølgelse, grådighet, overforbruk, likegyldighet, krefter som bærer dødens merke. Vi er motkraft, salt, lys, håp, kjærlighet, mot.

Neida, det er slett ikke alltid vi føler det sånn. Vi kan kjenne stikk av misunnelse, av begjær, vi kan være overbevist om at vi ikke betyr noen ting og at ingen vil ha noe med oss å gjøre, vi kan lammes av likegyldighet eller bitterhet, vi kan få lyst til å ødelegge, og vi kan synke hen i apati og blåse i alt. Vi er ikke helgener – men vanlige, hele, dødelige, levende mennesker.  Nettopp i det svake og skjøre som vi er, legger Gud sin tillit og sitt håp. Vi er jordens salt, vi er verdens lys. En påminnelse, og en bekreftelse. Gud har pustet sin hellige, livgivende pust i oss.

Tenn lys for en du savner, men tenn et lys for deg selv også. Du er jordens salt og verdens lys.

Takk, Odd Børretzen

Natt til lørdag 3. november gikk Odd Børretzen bort. Hans enkle og umiddelbare betraktninger over livet og livets grunnleggende spørsmål satte spor.

Jeg traff Odd Børretzen bare en gang, på TV2s venterom for noen år siden før vi begge skulle på God Morgen, Norge. Vi hilste. Men Odd Børretzens ord og musikk traff meg hver gang. Livealbumet fra ABC teateret Hva er det de vil? med Alf Cranner (1980), Billie Holiday-hyldesten Don’t Explain til Billie  med Susanne Fuhr (1991). Og albumene med Lars Martin Myhre, fire fantastiske plater fra Noen ganger er det all right (1995) til Syv sørgelige sanger og tre triste (2008).Han var kanskje ingen stor sanger, og det er muligens litt påklistra å omtale han som rapper, uansett var det han gjorde så inn i granskauen musikalsk. Den slentrende calypsofraseringen på Justisdepartemang, den feiende 5/4dels valsen Noen ganger er det all right, og forsiktige syngingen av Bob Marleys “Is this Love.” På mange måter tenker jeg Børretzen var en jazzmusiker, med en time, en groove og en antydningens kunst som bar en gjenklang av Billie og Miles. Og Lars Martin Myhres ga akkurat den rammen som hentet frem det fineste i hans musikalitet.

Tekstene er et kapitte for seg. Få kunne snakke så åpent og favnende om livets mysterier, om kjærlighet, om uro, om Gud. Hvem andre kunne lage en kinoreklame om flaskepanting som får deg til å stoppe opp å tenke over universet?

Plata Kelner har en helt spesiell plass i mitt hjerte. Den kom i 2002, jeg og familien min bodde i New York. Eldstesønnen min  var 4 år ogstrevde litt med at alle rundt ham snakket engelsk. Noen ganger ble han nok grepet av hjemmelengsel. Vi fikk plata av gode venner til jul, og det var deilig å høre en kjent og kjær stemme fra gamlelandet. En nær og varm stemme. Låta “Is this Love,” traff som en kule. En låt om å være ung, forelsket og å uttrykke seg på engelsk. “I wanna love you. Er det jeg er det jeg som er gæærn?” Den gikk om igjen og om igjen. Sønnen min skrev en hilsen til Odd Børretzen. Og ved påsketider fikk han et kort. Fra Odd Børretzen. En lang hilsen, som sluttet med “Velkommen tilbake til Oslo. Her er det kaldt, men pent å se på med mye snø. Hjertelig hilsen Odd Børretzen.”

Takk for ordene og musikken,
… og takk for et kort til en liten gutt med hjemmelengsel.
Lykke til på reisen.

Lenker
Is This Love. YouTube video med Odd Børretzen og Lars Martin Myhre
Salme. YouTube video med Odd Børretzen og Lars Martin Myhre
Begge låtene er fra albumet Kelner, (2002)

sirkus på søndag

I dag gikk jeg ikke i kirken, men på sirkus. Nysirkus.

Jeg husker godt sirkus fra min barndom: elefanter som klatret oppå hverandre. klovner, tryllekunstnere, trapeskunstnere som gjorde halsbrekkende øvelser, høyt der oppe. Jeg opplevde det ikke så ofte, noen ganger på Arnardo, en gang på ferie i Danmark. Det var gøy. Men en eller annen gang i ungdommen mistet jeg interessen. Jeg hadde liksom sett det før.
Nysirkus er noe helt annet. Det kan være for voksne, det kan være for barn, det kan være for barn og voksne. Det appellerer til helt andre sanser, i en kunstnerisk helhet. Sjonglering og halsbrekkende øvelser flettes poetisk inn i en fortellerramme og gjennomtenkte visuelle komposisjoner. Og musikken er noe helt annet en i tradisjonelt sirkus. Et sirkusorkester spiller trommehvirvler og sirkusmusikk, gjerne i polkatakt for å piske opp stemningen. Nysirkusorkestere spiller musikk. Musikk som fargelegger stemninger, musikk som er en del av fortellingen, musikk som du kan høre på også uten sirkus.

I dag opplevde jeg  Cirkus Xanti som har slått opp sin sirkuslandsby i Torshovsparken. Det var en total sirkusopplevelse for barn og voksne.

Vi kom litt tidlig, spiste deilig økologisk mat i cafeteltet, drakk rabarbrabrus og ingefærøl. Så kom Aksel og lærte bort grunnleggende sjongleringsteknikker. Her viser han hvordan du får fart i en diablo:

Så kom Pluto Crazy ved den finske gruppa Sirkus Aikamoinen, en av de vakreste sirkusopplevelsene jeg har vært med på. Alle var musikere, alle var akrobater og sjonglører. Musikken var enkel, deilig, melodiøs, en integrert del av forestillingen. Her er sirkusdirektør Oskar på trekkspill:

Sade spiller klarinett. Og danset så fint. Jeg ble neste litt trist av hennes stillferdige, akrobatiske ballett. Hun fortalte at hun likte og sove. For da drømte hun. Her kan du se en liten snutt:

<p><a href=”http://vimeo.com/29042577″>Sirkus Aikamoinen – Aisti</a> from <a href=”http://vimeo.com/irisfilmi”>IrisFilmi</a&gt; on <a href=”http://vimeo.com”>Vimeo</a&gt;.</p>

Sirkusdirektør Oskar hadde også noe å fortelle: Han hadde skjegg (!), og så hadde han hemligheter. En var kanskje at han like å kle seg i dameklær mens han svingte seg rundt i en rokkering?

Sirkuslandsbyen har tidligere vært i Sarpsborg og Sandvika. I dag var siste dag i Torshovparken. Kanskje blir det ikke mer før neste høst? Jeg kommer i hvert fall gjerne igjen.

Lyden av ECM

Mannfred Eicher, her med Arvo Pärt. Bilde fra Sounds and Silence © ECM Records

“The most beautiful sound next to silence” har vært plateselskapet ECMs motto.
I dag fikk selskapets grunnlegger Mannfred Eicher TONOs formidlerpris 2012 under åpningskonserten på Molde Jazzfestival.

I over 40 år har Mannfred Eicher og plateselskapet ECM (Edition Contemporary Music) vært en av de viktigste utgiverne av moderne jazz. Særlig har selskapet vært viktig for europeisk jazz, med mange norske jazzutøvere i stallen. Jan Garbarek, Terje Rypdal, Arild Andersen, Jon Balke, Arve Henriksen, Trygve Seim og Tord Gustavsen er noen. Men også musikere fra USA har preget selskapet, deriblant Keith Jarrett, Jack DeJohnette, Art Ensemble of Chicago, Gary Burton og Pat Metheny. I 1984 etablerte Eicher underlabelen ECM New Series med klassisk musikk. Her har blant annet en rekke utgivelser med Arvo Pärt kommet.

I samarbeid med lydtekniker Jan Erik Kongshaug har ECM skapt et klangideal som ofte kalles for “The Nordic Sound.” Men i selskapets manfoldige produskjon, med over 1200 utgivelser siden 1969, finnes mange forskjellige klangidealer og musikalske uttrykk. Fortiden befinner jeg meg i retro-ECM modus, og nyter tidlige utgivelser med Garbarek og Rypdal. Her er det mye spennende: fri jazz, rock, funk, forvrengte lyder.

Jeg har hørt masse på ECM, og her er en ti utgivelser som har formet meg som lytter og musiker, i en slags kronologisk rekkefølge – etter når de ble en del av mitt musikalske liv:

Keith Jarrett og Jan Garbarek: Belonging
Keith Jarrett: Bremen Lausanne
Jan Garbarek: Witchi Tai To
Jan Garbarek: Afric Pepperbird
Terje Rypdal: Waves
Nils Petter Molvær: Khmer
Arvo Pärt: Miserere
Anoar Brahem/John Surman/Dave Holland Thimar
Louis Sclavis: Rouge
Anoar Brahem: Astrakan Cafe

ECM har vært viktig for norsk jazz, både her hjemme og i utlandet, som er bakgrunnen for at Eicher i dag fikk TONOs formidlerpris for 2012. I begrunnelsen for utdelingen sa juryleder og komponist Synne Skouen blant annet:  - Manfred Eicher kjennetegnes ved at han gir musikere og opphavere stor tillit og frihet til å utforske egen kreativitet. Både kunstnerisk og kommersielt framstår Manfred Eicher som en inspirator og mentor av dimensjoner. TONO kan knapt tenke seg noen annen formidler utenfra som har satt så ettertrykkelige spor i norsk musikkliv.

Mens vi venter på at “Sleeper” med Garbarek og Jarrett skal komme senere i sommer, er det bare å si:
Gratulerer!

Les også:
Mannfred Eicher. Presentasjon av Eicher på selskapet ECMs hjemmeside.
Ny plate med Garbarek og Jarrett. Tidligere blogginnlegg om “Sleeper.”
Dansere. VG-anmeldelse av ECMs nyutgitte Garbarekboks, med Sart, Witchi Tai-to og Dansere.

Å gå i skogen når det regner

På tur i skogen med Johannes foto © carl petter opsahl

Jeg kan ikke huske sist jeg gjorde det – gikk skogstur i plaskregn uten å bekymre meg for om jeg ble våt. Med Johannes som reiseleder gikk jeg inn i det grønne og våte og fikk en deilig tur.

Vi sitter på T-banen, først til Majorstua, deretter til Sognsvann. Vi sier ikke så mye. Fremme ved Sognsvann finner vi oss ly for i skogholtet. Det er lunsjtid. Deilige, varme  pølser på termos.

Etterhvert kommer mange fugler til oss. “Se på fuglene,” sier Johannes.

“Ja,” sier jeg, litt fjernt, for jeg prøver å ta nærbilde av dem.

Lunsjen er ferdig. Det er på tide å begi seg innover, innover i skogen. Jeg vil gjerne følge veien, har ikke regnbukse og er redd for å bli våt. Men Johannes elsker regnet og skogen og vil rett inn i det grønne. Vi finner en slags  sti.

Det tar ikke lang tid før jeg er gjennomvåt. Men det gjør plutselig ikke noe. Det er deilig å gå i skogen, være våt, høre regnet og se alt som skogen har å by på.

Johannes plukker regndråper

“Det der er trollspytt,” sier Johannes og peker på noe hvitt skum på et strå

trollspytt

Vi ser mange trær som  har falt

Denne blomsten er neste like høy som Johannes

Johannes vet at jeg er et bymenneske, jeg elsker byen og snakker varmt om the Bronx, om Harlem, Lower East Side, Tøyen, Grønnland. Men han merker nok at jeg liker meg i naturen. Han stiller meg et vanskelig spørsmål. “Pappa, hvis du fikk velge, ville du ha valgt naturen eller byen?”

“Nja,” svarer jeg. “Det var et vanskelig spørsmål. Jeg er jo glad i fjellet også.”
“-Og skogen,” legger han til.

Vi er stille en stund, før Johannes plutselig sier “Central Park!”
“Hva!?” spør jeg.
“Central Park – det er jo både natur og by!” svarer han.

Central Park!

Vi er klissvåte begge to. På tide å snu.
Det er ingen som spiller volleyball ved Sognsvann i dag

Jeg har lyst til å dra ut dit med båt. Slå opp telt der og overnatte.” Johannes peker på øya ute i Sognsvann.

Vi står på t-banen. Regnet fosser ned. Hjemme tar vi av oss klærne og vrir dem opp.
Johannes lager kakao til oss.
Det er deilig å bli våt i regnet – og det er deilig å komme inn i varmen og bli tørr igjen!

Se også
En fin dag med Johannes langs Makrellbekken