Tilbake i New York

Five Pointz, Queens New York. foto @ carl petter opsahl

Etter et intenst år med å skrive ferdig doktorgradsavhandling og disputas er det stort å være tilbake i New York.

Det er med en intens lykkefølelse vi går ut av flyplasshallen, setter oss inn i en gul drosje og ser Washington Bridge og Manhattan Skyline fra vinduet. Her bodde vi for ti år siden i forbindelse med at jeg var gjesteforsker ved Union Theological Seminary. Nå er vi tilbake på ferie, og barna får oppleve byen som de kanskje ikke husker så mye fra, men som har har satt dype spor i oss som familie.

En uke har gått siden vi kom hit, og vi har opplevd veldig mye. Vi bor sentralt og romslig på Beacon Hotel, Upper West Side. Central Park er et par kvartaler unna. Rundt hjørnet ligger American Museum of Natural History, der vi for et par dager siden hadde det lengste museumsbesøk jeg har vært på noensinne. 6 timer med dinosaurer, sommerfugler, verdens folkeslag og stjernehimmel! Vi har et lite kjøkken, og rett overfor hotellet ligger en fantastisk matforretning, The Fairway Market, med alt du kan ønske deg av frukt, grønnsaker, delikatesser, organisk og økologisk. Har akkurat vært der og kjøpt bagels til frokost. Ved siden av hotellet ligger Beacon Theatre, der Beach Boys akkurat har hatt 50 års jubileumskonsert. På søndager arrangeres New Yorks største Fleamarket i nærheten, der du kan få kjøpt alt fra tepper, lp’er og kunstferdige klokker til asparges og strutseegg. Jeg fant en tibetansk bønnebolle med en dyp klang, laget av syv ulike metaller. På en måte er det en typisk New York-suvenir, byen der alle verdens kulturer møtes. Men det er også noe jeg har lenge ønsket meg, en døråpner til et stort klangunivers.

Janet Walton, professor ved Union Theological Seminar, inviterte oss med på graffitisafari i Brooklyn, med omvisning av kunstneren Conor McGrady. Etterpå gikk vi over Brooklyn Bridge tilbake til Manhattan. Vi har også vært på semesteravslutningsgudstjeneste på Union, med påfølgende grillfest i den nydelige hagen.

Vi har gjort mange typiske turistting, vært på toppen av the Rockefeller Building og på bånn av Times Square og sett skyskraperne strekke seg mot himmelen. Times Square har blitt delvis bilfri siden sist, men er fortsatt like overveldende med alle lysreklamene og menneskene. Da er det roligere i Washington Square, der det er mye fin musikk å høre. Vi har sett utrolig mye graffiti, blant annet vært på The Five Pointz. I går fotograferte jeg graffiti i tre bydeler, og kom hjem med 800 bilder!

Nå er det fredag og helg. Sola skinner fra skyfri himmel. Vi skal til the Bronx og se husetvi bodde i, deretter ta det helt rolig i Central Park. På søndag er det morsdag, som ifølge USA Today er den tredje største kirkedagen i USA, etter påskedag og juledag.

God helg!

Lenker:
What to see in New York. Side med lenker til ulike aktiviteter, museer, jazzklubber mm.

This slideshow requires JavaScript.

Høybråten i våre hjerter

For 25. gang spilte Caledonia Jazzband under solidaritets gudstjenesten 1. mai i Høybråten kirke. Det er en fantastisk tradisjon. I år fikk ble vi utnevnt til æresborgere av Høybråten. Det er vi stolte og veldig glade for.

Jeg husker jeg hadde Grethe Hauge som lærer i menighetslære eller hva det nå het på Teologisk Fakultet. En dag spurte hun meg om Caledonia Jazzband kunne tenke å spille i 1. mai gudstjeneste i Høybråten Kirke i samarbeid med Høybråten arbeidersamfunn. Det var i 1988. Vi tenkte ikke over at det skule bli noe mer enn en engangsforeteelse. Men nå har vi altså spilt hvert eneste år i Høybråten kirke på 1. mai. Etter Grethe kom Hallvard Beck, og nå er det Gro Golimo Simonsen som er prest. Høybråtenpatriot og leder av Høybråten Arbeidersamfunn, Rolf Torbo har ønsket oss varmt velkommen hver eneste gang. Kirken har alltid vært full, noen ganger har folk måttet stå utenfor. Det har ofte vært knakende bra vær, slik som nå, og vi ha hatt kirkekaffen ute. Men det har også vært dårlig vær. Uansett har det vært en utrolig fin atmosfære i kirken, og vi har opplevd en spesiell lydhørhet. Og alle gangene har vi opplevd at denne gangen, denne gangen var helt spesiell. Mange kjente politikere har holdt appell, Åse Kleveland, Thorvald Stolteberg (han lånte klarinetten min) og i år, for andre gang, Jan Bøhler. Han holdt en varm appell om ungdommene som mistet livet på Utøya 22. juli, en ble begravet i Høybråten Kirke, og om det mangfoldige og rike livet i Groruddalen. Og jeg holdt preken.

Jan Bøhler på vei inn i kirka, sammen med Rolf Torbo

Vi spiller alltid på kirkekaffen etterpå, og i det flotte været som var i dag, var stemningen veldig god. Vi ble lovet en overraskelse, og det fikk vi sannelig. For Rolf Torbo overrakte oss en svær steinplate, og der stod det at vi var utnevnt til æresborgere av Høybråten for “25 swingende år i solidaritetens tjeneste” på vegne av Høybråten menighet og Høybråten Arbeidersamfunn. Det ble vi dypt rørt, beæret og svært glade for. Tusen takk, vi gleder oss allerede til neste år!

Rolf Torbo utnevner Caledonia Jazzband til æresborgere av Høybråten

Les mer
Mat nok for alle. Preken på 1. maigudstjeneste i Høybråten
Jazz og samhold i et kvart århundre. Groruddalen.no
Solidaritet, jazz og tro. Reportasje fra fjorårets 1. maigudstjeneste, groruddalen.no

En fin dag

Den har ligget der i alle åra jeg har bodd i nabolaget, den har antagelig ligget der i tusen år før jeg ble født. Jeg går forbi den nesten hver eneste dag uten å tenke over den. Før i dag. To tiåringer tar meg med på guida tur langs Lybekken.

Vi går ned langs sida av Holmen t-banestasjon.

“Se, her er treet som nylig knakk”

Hele dalen rundt Lybekken er fylt av hvitveis.

Johannes og Brage viser meg broen de har laget.

Vi leter etter en rar plante som de har sett før.

De planter den om i nærheten, så de lettere kan følge med på den når den vokser til.

Lurer på hva slags plante det er?

Så drar vi inn til byen. Går på Claes Ohlsson. kjøper lås og tusj. Spiser is på Deli de Luca. Deilig is. Og hører på noen hip-hop gutter på Youngstorget.

Det var en fin dag.

solsikkeminner

360 mennesker døde av overdose i 2010, i følge Statistisk Sentralbyrå. Det er nesten ett menneske for hver dag i året. Bak hvert rusrelatert dødsfall er det et levd liv, et menneske skapt og elsket av Gud. I går minnet vi de som har gått bort som følge av rus med minnegudstjeneste i Oslo Domkirke og solsikketog til Stortinget, der appellen rettet kritisk søkelys mot dagens narkotika-politikk.

Hvert år arrangeres minnegudstjeneste for de vi har mistet som følge av rus i Oslo Domkirke, gjerne i slutten av april. I går var vi igjen samlet, familie, venner, helse- og sosialarbeidere, politi og andre som arbeider tett mot rusmiljøet. I domkirkens store rom ønsket vi å gi mulighet for å være tilstede, med sorg og alle de vanskelige følelsene som gjerne er knyttet til rusrelaterte dødsfall: sinne, skam, følelse av utilstrekkelighet. Det kan være godt å se at det er fler i samme situasjon, at det er fler som bryr seg. Og det er godt for alle oss som jobber tett mot mennesker i rusmiljøet å se hverandre. Noen jobber i kommunen, noen jobber i frivillige organisasjoner som Fransiskushjelpen,Frelsesarmeen og Bymisjonen. Alle har et levende engasjement for mennesker i rusmiljøet, sammen kan vi både utfylle hverandre og få til prosjekter som vi ikke hadde fått til hver for oss. Mulighetene i samarbeid ble veldig tydelig under gudstjenesten i går. Her bidro velferdsetaten, som tidligere rusmiddeletaten hargått inn i, sterkt på den kunstneriske siden. Gudstjenesten åpnet meditativ med “Over the Rainbow,”  fremført av sangeren Thomas Holm. Mange har kanskje sett ham på det populære programmet “The Voice,” til daglig jobber han som sykepleier på Dalsbergstien Hus i LASSO-prosjektet. I gudstjenesten medvirket også koret Corruso, der alle sangerne er kommunalt ansatte i rusfeltet. Rundt 100 mennesker møtte opp på gudstjenesten, og mange lys ble tent.

Under forberedelsene til gudstjenesten hadde jeg stor glede av å bli kjent med Nyttig, tidligere Bydelsrusken 2. I dette kommunalt drevne tiltaket jobber mennesker med ruserfaring. Her traff jeg mennesker som hadde fått nytt livsmot gjennom den gode arbeidsplassen og det støttende miljøet på Miljøstasjonen på Kampen. Mange ga av seg selv, fortalte om hvor viktig jobbene var for å komme ut avruslivet, og de ønsket seg mange fler slike tiltak. Ivar og Per Kristian holdt flotte appeller foran Stortinget. Per Kristian sa blant annet:

Jeg hadde også tenkt og si noe om norsk narkotika-politikk og angsten for å tenke nytt der. Den norske politikken har alltid vært basert på meget harde straffer. Tanken var at det skulle virke avskrekkende.  Men de strenge straffene gjør at prisene er så høye at muligheten får rask fortjeneste bidrar til at for hver som blir tatt står to nye klar. På de fleste institusjoner blir man kastet ut om man synliggjør sitt problem ved å sprekke. Dette må det bli slutt på. I tilegg er det alt for lange køer og alt for få sengeplasser.

Både Ivar og Per Kristian etterlyste et bedre og mer omfattende ettervern når man kommer ut av rusinstitusjonene.

I år hadde vi valgt solsikke som symbol for minnegudstjenesten, og isteden for fakkeltog gikk vi nå med solsikker fra domkirken til Stortinget. Solsikken er en svær blomst som tar mye plass, og den er litt kantete og uvøren i formen. Men den er oppreist, den strekker seg mot himmelen og reflekterer guds skapende livgivende lys, et lys som er tent i hvert enkelt menneske. Å leve i rusavhengighet er tøft, og leve med rusavhengige er også tøft. Men i alle vanskelige følelser og minner er det kanskje også et solsikkeminne.

Per Kristian fra Nyttig holder appell foran Stortinget. foto © Atle Briseid

Lenker
Minnet personer som har gått bort. Oppslag på bymisjon.no

Stockholm, april

stockholm i tåke. foto © carl petter opsahl

Stockholm er en stor by.

Denne uka har jeg vært i Stockholm. Kanskje ikke et veldig eksotisk reisemål, men det slår meg at Stockholm er veldig forskjellig fra Oslo. Og mye større. Kirkene er større, statsbyggene er større, gatene er større, forstedene er større. Jeg var på tur med arbeidsplassen min, staben i Tøyenkirka, og vi besøkte vår søsterorganisasjon, Stockholm Stadsmission. Jeg dro litt tidligere og fikk med meg gudstjeneste i Bullkyrkan søndag morgen. Bullkyrkan heter så fordi de etter gudstjenesten serverer bullar, skikkelig store (og veldig gode) smørbrød. Det var en veldig enkel, men berørende gudstjeneste, et par salmer, noen ord over dagens tekst, bønn og velsignelsen. Etterpå deilig frokost i benkeradene, med nytraktet kaffe og en pianist som spiller standardlåter, “Stardust,” Over The Rainbow.” Bullkyrkan ligger på Stortorvet midt i Gamla Stan, sammen med administrasjonen i stadsmissionen. Huset kan minne litt om Tøyenkirken, med kirkerommet i andre etasje. I første etasje ligger en fantastisk restaurant, Grillska huset, som også drives av Stadsmissionen.

Bullkyrkan, Gamla Stan. foto © carl petter opsahl

Utpå ettermiddagen var jeg på suppeservering på Medborgareplatsen i bydelen Södermalm, før jeg avsluttet dagen med Allehelgonemessa i Allehelgonkyrkan i samme bydel. Her var kirken fullsatt, med relativt mange unge mennesker. Også her var gudstjenesten enkel, med mye musikk. Her arrangerer de også jevnlige Technomesser.

Vi besøkte mange virksomheter i Stadsmissionen. Sterkt inntrykk gjorde besøket i Källan, et flerkulturelt senter i Fisksäter, Näcka. I denne bydelen, med mange muslimer, samarbeidet Stadsmissionen med den svenske kyrkan, den katolske kirke og en imam et interreligiøst arbeid blant unge innvandrere og familier. Like i nærheten av et kjøpesenter planlegger de en kirke og en moske som ligger tett ved siden av hverandre som to søstre, et prosjekt de kaller gudshuset.

Källans "Gudshuset," en moské og en kirke bygd sammen. Her som prisbellønnet pepperkakehus. Foto © carl petter opsahl

Jeg hadde håpet å få sett litt graffiti mens jeg var der, men det var lite å se av det i de sentrale bydelene, så neste gang må jeg komme meg litt ut. Men det var mye stickers, her er noen eksempler:

Les mer
Stadsmissionen

30 år med Caledonia!

Caledonia Jazzband på Østmarksetra, ca 1982. Peter Kellin på trompet

I dag, 13. april for 30 år siden, ble Caledonia Jazzband startet. 30 år med musikk, kjærlighet og vennskap.

Det var tirsdag og siste dag i påskeferien, og vi var samla i kjeller’n til Torstein og Eyvind. Noen av oss hadde spilt sammen en stund – i Royal Rakes som var et ganske festlig band. Men nå ville bli seriøse og spille folkemusikk fra New Orleans. Norske Magnolia Jazzband og New Orleans-legender som George Lewis og Preservation Hall Jazz Band. Vi valgte oss Caledonia til navn, etter en legendarisk jazzklubb i Tremé, New Orleans og en låt av Louis Jordan som var kjenningslåta vår i mange år. Vår offisielle debut var på New Orleans Workshop, som den gang holdt til på restaurant Quarten (nå Cafe Celsius). Vi spilte andre settet på en klubbkveld med Magnolia. Morten Gunnar Larsen kom bort til meg å sa at klarinettspillet mitt minnet om George Baquet. Jeg hadde ikke peiling på hvem det var, men lærte seinere at han var fra New Orleans og  spilte med Jelly Roll Morton på slutten av 1920-tallet.

Våren etter dro vi til New Orleans, invitert av New Orleans Jazz & Heritage Festival. Jeg var russ på Kristelig Gymnas, men fikk permisjon av den ellers så strenge rektor Bohvim til å reise bort to uker rett før eksamen. Jeg husker varmen slo mot oss når vi gikk ut av flyet i New Orleans. Etter at vi hadde installert oss på hotellet dro vi rett til Preservation Hall og hørte de eldgamle trompetisten Kid Thomas. Det var magi i de enkle trompetlinjene, minnet på en måte om Miles Davis med hot sauce. Raymond Burkes klarinett ble holdt sammenav strikk og teip, men for en varm og glødende tone. Vi fikk møte og spille med mange fantastiske musikere. Sterkest inntrykk på meg gjorde konserten vi hadde i et fullsatt gospeltelt på jazzfestivalen, sammen med sangeren Aline White og trompetisten Wallace Davenport. Vi fikk oss også jamjobb på Bonapartes Retreat og spilte for kittyen og varm lunsj dagen etter. Jommen kom ikke Kid Thomas innom og spilte med oss! Vi ble æresborgere av New Orleans, og kom hjem med gullnøkkel til byen. Den sommeren spilte vi også på Jazzfestivalen i Molde, i kirka og på det fantastiske, men nedlagte Naustet Vårt.

Caledonia i gospelteltet, New Orleans Jazz & Heritage Festival, 1983

Jeg solgte stereoanlegg og annet jordisk gods og flytta til New Orleans i 1986. Av bandet fikk jeg reiseveske og en kilo geitost så jeg ikke skulle savne gamlelandet. Det gjorde jeg heller ikke, selv om geitosten ikke akkurat var hva jeg drømte om i 30 varmegrader. Jeg fikk fot for rhythm & blues, soul og funk. etterhvert ble jeg med i All Star Brassband og spilte i jazzbegravelser og mange forskjellige parader. Men jeg fikk meg også en liten tur innom Norge, på vei til Singapore med Caledonia. Det var en utrolig fin tur, og jeg kjøpte bassklarinett.

Tilbake i Norge og Caledonia Jazzband hadde jeg meg mye av den nye, funky brassband musikken, som kan høres på Walkin’ som vi spilte inn i New Orleans sammen med Wendell Brunious 1987. Det var vår første cd, men vi ga den også ut som lp og kassett.

På Stortorvets Gjestgiveri med Wendell Brunious, 1987. Foto © Hæge Rachel Håtveit Moe

Utover 1990-tallet utvidet vi både musikalske horisonter og instrumentpark. Diverse klarinetter, mandolin, sousaphone, bass-saxofon, trekkspill og perkusjon i ulike frukt- og grønnsakvarianter. Vi fikk mye originalt, selvskrevet materiale på repertoaret, som bidro til at vi skilteoss litt ut fra andre New Orleans-orkestere. Mange av disse låtene hadde en politisk brodd, som “Palestina” og eco-bluesen “The Blue Tree,” begge innspilt på på Is You Is or Is You Ain’t (1991). Eyvind, vår franskkyndige gitarist og sanger, har forøket repertoaret med creolske viser og franske poplåter. På den nyeste skiva vår, Street People (2009) er åtte låter originalkomposisjoner, resten er franske.

Caledonia har vært et utrolig stabilt band gjennom disse åra. Håkon Gjesvik, Eystein Husebye og jeg har vært med fra starten. Eyvind Ellingsen nesten like lenge, de første par årene spilte Kitty Homme banjo. Hun dro til statene og blei fotograf. Torstein, broren til Eyvind, var med fra starten, men etter 15 år hoppet han over til Magnolia, og Bjørn Olufsen tok over trommekrakken. Christian Frank var med fra starten, tok en pause på 1990-tallet og Svein Aarbostad spilte bass med oss. Christian kom tilbake, men sluttet i fjor. Nå er det Ellen Brekken som er Caledonias bassist.

Vi hadde ikke holdt ut så lenge hvis vi ikke hadde hatt et fantastisk publikum! Tusen takk til alle som har kommet på konsertene våre, kjøpt platene, engasjert oss til bryllup og andre fester. Vi gleder oss til å spille for dere igjen. Vil du vite hvor vi spilelr neste gang, så kan du følge oss på Facebook. Musikken kan du høre på vår MySpace-side.

Caledonia Jazzband med nåværende besetning, i Konserthuset, 2011. Foto © Brith Dybing

Les mer
Om New Orleans Workshop. En artikkel jeg skrev til New Orleans Workshops 25 årsjubileum.

påske. mysterium. oppstandelse.

påskemotiv fra Tøyenkirken. Foto © Carl Petter Opsahl

Jeg synes det er noe helt spesielt ved å gå rundt i byen gjennom den stille uken, i spenningen mellom den hellige tiden der påskens mysterium utspiller seg, og bylivet i all sin hverdagslighet.

Som langfredag.
Det var antydning til snø på morgenkvisten, byen var kanskje litt roligere enn en vanlig fredagsmorgen. Men det var folk i gatene, flere butikker var åpne, og noen restauranter åpnet etterhvert uteservering der folk satt og hutret mens de tok en av vårens første utepilser. På Grønland var det som vanlig fullt av folk utenfor moskeene i forbindelse med fredagsbønnen.
–Samtidig korsfestelsen. I en annen tid, en annen by bærer Jesus korset gjennom gatene i en annen by, i en annen tid. Jesus dør på korset.

Eller Påskeaften. Jesus i den mørke natten, i dødsrike, utilgjengelig, stille.
Men i byen er det yrende liv, butikkene er åpne, kollektivtransporten går mer eller mindre som normalt. Mange handler inn til to nye stengte dager.

Søndag morgen, påskemorgen. Jeg står opp, ser ut av vinduet. Setter på kaffen, hører litt på radio, lager frokost. Sola skinner i dag også. Påskemorgen. En helt vanlig søndag.
Oppstandelsen. Kvinnene kommer til graven og ser at den er tom.

Påsken, oppstandelsen  er et mysterium. For noen betyr dette bare at det er mystisk, ubegripelig, derfor ikke noe å bry seg om, kanskje til og med anstøtelig for fornuften.
For andre er det høyst virkelig, selv om det ikke er til å forklare.

Likevel, i dette uforklarlige mysteriet ser vi også et mønster, en rytme, Gud blir menneske, Gud dør og står opp igjen. Morgen, dag, kveld, natt. Vår, sommer, høst, vinter. Livets rytme, mysteriets rytme. Naturen våkner opp, blomstrer, bærer frukt, går i dvale. Før natten, før vinteren igjen slipper taket og det spirer og gror. Mysteriet er både ubegripelig og nært på samme tid.

Oppstandelsen
Jeg tror på oppstandelsen. Jeg vet ikke om det er en slags trøst, om det gir livet noen dypere mening. Jeg vet ikke helt hva det vil si å tro på oppstandelsen, om det er en følelse eller et språkspill. Men jeg tror gud gjenreiser det som er knust, heler det som har gått i stykker, gjennom Jesus Kristus, gjennom korsfestelsen og oppstandelsen.

Det er godt mulig at oppstandelsen har blitt forkynt på undertrykkende måter gjennom historien. Men i troen på oppstandelsen har også fattige og undertrykkede over hele verden funnet kraft  og håp. I sin siste bok, The Cross and the Lynching Tree (2011), skriver frigjøringsteologen James H. Cone, en av forgrunnskikkelsene i Black Theology-bevegelsen,  at i korset ser verdens lidende at Gud lider med de som lider i verden. Samtidig forteller det tomme korset at undertrykkende krefter, hat, rasisme, grådighet og likegyldighet ikke får det siste ordet. Oppstandelsens Gud, livets gud er sterkere enn ødeleggelsens krefter.

I påskens mysterium ligger ikke først og fremst en utsettelse av livet til det hinsidige, men en utsendelse i verden, til livet her og nå, til menneskene rundt oss og i verden, til å være hverandres salt, lys, håp og hender.
Stort er troens mysterium.

Korsvandring i Oslo

Korsvandring i Oslo, langfredag 2012. Foto © Brith Dybing

Vern om skaperverket, en åpnere asylpolitikk, ytringsfrihet og grunnleggende rettigheter for alle i byen var temaer for Langfredagens korsvandring. Fra Regjeringskvartalet til Oslo Domkirke vandret vi i stillhet, til minne om alle berørt av terrorhandlingene 22. juli 2011.

Hvert år arrangerer Kirkens Bymisjon i Oslo økumenisk korsvandring gjennom byens gater på langfredag. I år startet vadringen ved Oslo S, med lesning av skapelsesberetningen og bønn for alt Gud har skapt: “Vi starter vår korsvandring i hjertet av byen, der tusenvis av mennesker kommer inn og reiser ut hver eneste dag. Her, i byens travle midtpunkt, omgitt av trafikk, shoppingsentre, reklameplakater – ja, nettopp her, i menneskeskapte omgivelser – trenger vi å bli minnet på at vi er skapt i Guds bilde og del av Guds yrende og mangfodige skaperverk.  Gud, skaper, frigjører og livgiver; vi ber for ditt skaperverk. For lufta, vannet, grunnen vi står på og alt som lever. Forny vår kjærlighet til det du har skapt og alle våre medskapninger. Gi oss mot og kraft til å kjempe mot livsødeleggende forbruk.”

Foran Oslo Domkirke var 22. juli tema:” I stillhet har vi vandret fra Regjeringskvartalet og båret med oss i våre tanker alle som ble drept og ale som ble rammet av terrorhandlingene 22. juli. disse handlingene har merket landet vårt, byen vår og alle som lever her. Nå står vi foran Oslo Domkirke, på plassen som i sommer var fylt av blomster, lys og hilsener. Fortsatt er det blomster, brostein og lys her. Kjærlighet, samhold og mer demokrati var noen av ordene som gikk igjen.
Gode Gud, skaper, frigjører og livgiver, la oss be. Byen vår er en liten del av verden. Her lever mennesker av mange slags kulturer, med mange ulike livssyn og politiske overbevisninger. Vi er forskjellige, men alle bærer vi ditt bilde i oss. Gi oss styrke og mot til å krysse grenser, til å lære hverandre å kjenne, og tåle hverandres forskjeller. Gi oss klokskap og visdom slik at vi kan leve i fred.” Vandringen ble avsluttet med stemningsfull konsert i en nesten fullsatt Oslo Domkirke.

Her er noen bilder fra vandringen, alle tatt av Brith Dybing:

Skjærtorsdag. Nattverd

Gjestebud i Tøyenkirken Foto © Brith Dybing

Arnulf Øverland og andre kristendomskritikere har moret seg over at nattverden er et kannibalistisk måltid,  i det vi spiser Jesus sin kropp og drikker hans blod. Jeg vil gjerne få minne om at nattverden er 100 % vegetarisk.

I kveld er det gjestebud i Tøyenkirken, innspirert av fortellingen i Lukas 15 om han som gikk ut på gater å streder, i smug og alle tenkelige og utenkelige steder i byen inviterer vi til påskemiddag og gudstjeneste.  Vi stopper ingen i døra. Og det et  skjærtorsdag. På denne dagen, omtrendt på denne tiden av døgnet for nesten 2000 år siden samlet Jesus sine disipler til påskemåltid og nattverden ble til.

Påskeaften i fjor kom jeg i snakk med to damer fra Jehovas vitner som ofte kommer innom med siste nummer av Vakttårnet. Vi kom i snakk om påskefeiring og om nattverden, Jesu minnemåltid som de kaller det. Minnemåltidet er en stor hendelse i Jehovas vitner, som samler flere millioner over hele jorden, fikk jeg høre. Men det er bare noen få utvalgte som tar i mot, noen riktig få som vet med seg selv at de er rettferdige. Alle andre lar brødet og vinen gå forbi, i respekt for dette hellige måltidet. Det minnet meg om mange jeg har møtt som ikke føler seg verdige nok til å ta i mot nattverd, ikke kristne nok, ikke troende nok. Der og da, i møtet med disse kvinnene fra Jehovas vitner, forstod jeg dybden av skjærtorsdagsgjestebudet slik jeg aldri har sett det før. Nattverden er for alle, for alle som vil ta i mot. Ikke for de rettferdige, for de få utvalgte, for de som har alt i orden og null anmerkninger i livets bok  - nattverden er for alle. I nattverdsmåltidet viser Jesus at gudsriket er i fellesskapet.  Et fellesskap som skyver noen ut, er ikke et gudsrikefellesskap.

Jeg skal gjerne innrømme at jeg opplever nattverden som et mysterium det er vanskelig å gi fulldekkende logisk forklaring på, og må gi tapt for logisk orienterte kristendomskritikere. Men nattverden er ikke et kaniballistisk måltid. Blodige slaktoffer var en del av israelittenes tilbedelse, akkurat som det har vært en del av såkalt hedenske eller førkristne religionsformer. Jesus erstatter den blodige offringen med et vegetarmåltid. Ikke noe liv må gå til spille for å bligjøre en sint og ustabil gud. Vi spiser brød og drikker vin og den elskende gud er mitt i blant oss.

Til minne om henne

Dette ikonet viser Maria Magdalena som salver Jesus i Betania, slik det fortelles i Johannesevangeliet.

“Vi  internerer vår verdighet i asylmottak, vi sender vår verdighet ut av landet, hver eneste papirløs flyktning som lever i skjul, skjuler også vår verdighet.” Fortellingen om kvinnen som salver Jesus med kostbar nardussalve er en fortelling om tilbedelse, om verdighet og om ikke å glemme.

Palmesøndag innleder påskeuken. Grunnfortellingen i dag handler om Jesus som rir inn i Jerusalem på et esel, og blir hyllet av folkemengden med palmegrener. Som det står i Matteusevangeliet (Matteus 21:1-11):

Mange i folkemengden bredte kappene sine ut over veien, andre skar greiner av trærne og strødde på veien. Og mengden som gikk foran og de som fulgte etter, ropte:

Hosianna, Davids sønn!
Velsignet være han som kommer i Herrens navn!
Hosianna i det høyeste!

Slik er det ledere ofte blir dyrket og helter blir hyllet. En prosesjon gjennom byens gater, folkemengden langs siden hilser, og prosesjonens midtpunkt, enten det er statsledere, paver, noen ganger idrettshelter eller fredsprisvinnere vinker tilbake bak sotete limousinvinduer. Men folkemengden kan snu, den kan vise sin forakt for upopulære statsledere, demonstrere, kaste stein eller på annen måte forsøke å sabotere opptoget. Knappe uken etter inntoget i Jerusalem roper den samme folkemengden “korsfest, korsfest.”

Jesus rir inn i Jerusalem og blir tilbedt som en konge, som en etterlengtet frelser.
I dagens bibelfortelling, om Jesus som blir salvet i Betania (Matteus 26:6-13) møter vi en helt annen tilbedelse. En kvinne salver hodet hans med kostbar salve, nardussalve i følge Markus og Johannes. Hun er ikke en stemme i folkemengden, en som følger alle de andre, og hun hyller ikke en opphøyd skikkelse, en skikkelse utenfor rekkevidde.

Tenk deg Putin eller Obama, eller Bono i U2, eller trivelige og folkenære ledere som Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre – det er vanskelig å forestille seg at et ukjent menneske skal kunne komme nær nok til å smøre salve over hodene deres.

Kvinnen gjør noe modig, gir noe kostbart.
Det er ingen underkastelse, men en handling av et selvstendig menneske. I sin tilbedelse, i sin hengivenhet mister hun ikke seg selv. Kvinnen, blir bekreftet i denne handlingen. Det blir også Jesus, men det skal jeg komme tilbake til.

Disiplene murrer: kunne ikke salven i stedet blitt solgt og pengene gitt til de fattige? Det er en helt forståelig innvending, flere kunne sikkert blitt hjulpet, flere suppemåltider servert, flere luer og soveposer kunne blitt utdelt for de penga en slik kostbar salve koster.  Og det er ikke umiddelbart lett å bli klok på hva Jesus svarer, disiplene sine: “De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.”

Kvinnen gir Jesus noe han trenger. Han vet han skal dø, en forbryters død, en nedverdigende død. Ved sin salving gir kvinnen Jesus verdighet. Kroppen hans blir forberedt, stelt, tatt vare på. Slik viser Jesus, Guds sønn, noe helt grunnleggende ved vår eksistens: et menneskes verdighet kommer til syne i møte med den andre, vår verdighet kommer til syne i møtet med andres verdighet, vi holder hverandres liv i våre hender, vi speiler hverandres verdighet i våre ansikt, våre blikk..

Jesus viser oss at den sanne tilbedelse ligger i et møte mellom jeg og du, derfor kan vi ikke se gud, om vi ikke også ser Jesus, derfor kan vi ikke se gud om vi ikke ser hverandre. Derfor er det også så viktig at vi ikke glemmer denne kvinnen, slik Jesus avslutter: “Overalt i verden hvor evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om meg.”

Det ironiske er, slik feministteologen Elisabeth Schüssler Fiorenza skriver i boka In Memory of Her, at det er akkurat det vi har gjort, vi har glemt henne. Vi husker ikke lenger hva hun heter, eller hvem hun var. Vi husker despoten ved navn, Herodes, vi husker forræderen ved navn, Judas Iskariot. Men  denne kvinnen, som gir Jesus, guds sønn,  verdighet, har vi glemt og med henne har vi glemt utallige andre.

Slik jeg forstår denne fortellingen, har den også en dyp politisk dimensjon. Vi blir minnet om alle som av ulike undertrykkende forhold blir glemt. vi blir minnet om et blindt punkt, en dødvinkel i vårt blikk, vårt utsyn som skjuler alle vi ikke vil se. Men vår verdighet, vår verdighet som samfunn avhenger av alle disse glemte og oversette. Vi  internerer vår verdighet i asylmottak, vi sender vår verdighet ut av landet, hver eneste papirløs flyktning som lever i skjul, skjuler også vår verdighet.