h1

Carl Petters blå blogg flytter

november 29, 2014

Jeg flytter Carl Petters blå blogg til ny adresse. Bloggen har også fått nytt design. Her finner du min nye Carl Petters blå blogg. Velkommen!

h1

Going to New Orleans

juli 16, 2014
newbirthbrass

Newbirth Brass Band på Jackson Square


Nå reiser jeg til New Orleans. Det er fem år siden sist og jeg gleder meg veldig.

Jeg har et sterkt forhold til New Orleans. Jeg har spilt New Orleans-musikk i over 30 år. Jeg har vært der mange ganger, og bodd der. Byen har satt dype spor i meg. Ikke bare når det gjelder musikk. Menneskene jeg har møtt, fattige og rike, den unike ,mangfoldige kulturen, her har jeg opplevd sider av livet jeg ikke har kunnet oppleve andre steder.

Jeg husker første gangen, i 1983, den fukltige, varme lufta som slo mot deg når du gikk ut av flyet. Så rett til Preservation Hall for å høre legendariske Kid Thomas Valentine. James Burke spilte klarinett, en klarinett som ble holdt sammen av gummistrikker. Der fikk jeg også høre klarinettisten Willie Humphrey, en av mine viktigste forbilder på klarinett, sammen med broren Percy på trompet og James «Sing» Miller på piano. Åå, for noen deilige toner. Caledonia spilte på New Orleans Jazz & Heritage festival sammen med Aline White og Wallace Davenport. Flere tusen hørte på. Det var stort. Et par år etterpå gjorde jeg et avbrekk i teologistudiene, solgte det meste av det jeg eide (unntatt klarinetten og platesamlingen…) og reiste til New Orleans for å bo der. Jeg fikk en helt annen nærkontakt med byen, og mye av det som møtte meg da, gjode sterkt inntrykk på en ung teologistudent. Crack epidemien var på sitt værste, og jeg bodde i et strøk med mye prostitusjon. Jeg så  fattigdom slik jeg aldri før har sett fattigdom. Samtidig sugde jeg inn alt av musikk. Hver onsdag og lørdag satt jeg på Preservation Hall, ved føttene til Willie Humphrey. Jeg ble med All Star Brassband og spilte i begravelser og parader, tjente til livets opphold ved å spille på gata. Landlorden ble stram i maska hver gang jeg betalte husleia i endollarsedler og mynter.

Sist gang jeg var i New Orleans var i 2009, sammen med familie og gode venner. Da hadde jeg ikke vært der på 14 år. Både byen og jeg hadde forandra oss. Katrina og oversvømmelse i kjølvannet av orkanen hadde herjet i New Orleans fire år før. Fortsatt var nabolag preget av hus som ikek var gjenreist. Andre områder var fornya og erstattet med kjøpesentre og luksusleiligheter. Jeg hadde giftet meg siden sist, fått barn og så nye sider av byen. Og jeg holdt på med en doktorgrad om hiphopkultur og oppdaget også gjennom det nye sider av byen. Juvenile, Lil Wayne, graffiti. Jo, det er mye fin hip hop i New Orleans også. Jeg hadde foresten opplevd det da jeg bodde der i 1986 også. En i All Star Brassband var en fantastisk beatboxer. Men det jeg husker aller mest var at vi i All Star måtte kjempe om plassen på gata sammen med breakerne og deres enorme ghettoblastere.

Banksy i New Orleans

Banksy i New Orleans

For fem år siden oppdaget vi tilfeldig en liten, men veldig flott festival, Satchmo Summerfest, første helgen av august. En intim festival Med fine lokale band, og deilig mat. Og spennende aktiviteter for barn

Publikum på Satchmofest

Masse folk på Satchmofest

Foran scenekanten var det mange som dansa.IMG_0082

IMG_0098

Og jeg møtte igjen James Andrews og All Star Brass Band og fikk spille med dem:

IMG_1948-copy

All Star Brassband. James Andrews på trompet

En annen ting vi oppdaget, var at det var veldig flott å bo på Sjømannskirken i New Orleans. De har noen fine leiligheter de leier ut, og et stort svømmebasseng som er helt fantastisk på varme dager.

Nå reiser jeg altså til New Orleans. Sammen md familien, og vi skal bo på Sjømannskirken, og vi skal på Satchmofest. Mer har vi ikke planlagt. Jeg lengter ofte tilbake dit, til groovene, til smakene, til lufta og husene og menneskene.

Og hvor ellers kan du finne sånne klistremerker:

IMG_7820

Stay tuned.
Red beans and ricerly yours, som Satchmo sa.

Her er en liten spilleliste med New Orleans-musikk jeg har laget:


 

h1

Den varme basstonen

juli 16, 2014
Charlie Haden (6. august 1937 - 11. juli 2014)

Charlie Haden (6. august 1937 – 11. juli 2014)

Bare en liten hyldest til bassisten Charlie Haden, som gikk bort på fredag. Han hadde så fin en basstone.

Første gang jeg hørte ham live, var på Moldefestivalen for lenge siden. Det var med Magico-trioen, som foruten ham selv telte Jan Garbarek og Egberto Gismonti. Jeg ble starstruck da jeg så de tre til frokost dagen etter. Siste gang jeg hørte ham var en helt spesiell opplevelse, på den legendariske jazzklubben Village Vanguard i New York. Det var valgvake, natten før George Bush ble gjenvalgt som president. Det visste vi ikke da, trodde at musikkens kraft var sterk og kunne påvirke et presidentvalg. Kanskje har musikken helt andre styrker. I hvertfall var det magisk å høre Charlie Haden, Carla Bley og Liberation Orchestra i ordløs, musikalsk solidaritet med USAs og verdens fattigste.
Men først og fremst hørte jeg ham på plate, med Ornette Coleman på Shape of Jazz to come og Free Jazz, med Liberation Orchestra, Old and New Dreams og på mange duoplater.

To ting – i tillegg til den varme basstonen – har inspirert meg med Charlie Haden. Det ene er det politiske dimensjonen ved musikken hans. Å ta opp bassen er en revolusjonær handling, skal han en gang ha sagt. Med Liberation Orchestra spilte han musikk i solidaritet med folk som kjempet rundt om i verden, i Latin amerika, I Sør Afrika, og i USA.Det andre er den dialogiske dimensjonen, musikk som samtale mellom to jevnbyrdige, musiserende mennesker, som kommer tydelig til uttrykk på hans mange duoplater. Blant mine favoritter er As Long as There’s Music med pianisten Hampton Hawes (1976),  The Golden Number (1977), hvor han spiller med blant annet Archie Shepp og Ornette Coleman, og Hampton Hawes. Og i senere tid, duoplatene med Hank Jones hvor de spiller spirituals, ikke minst Steal Away (1995).

Den siste plata hans fikk jeg rett før sommerferen, en duoplate med Keith Jarrett, med en nesten profetisk tittel, Last Dance.

O, så vakker musikk. Hvil i fred.

Det er mange som har skrevet fine ting om Charlie Haden nå, for eksempel Tor Hammerø:
Song for Charlie, på bloggen til Tor
Nekrolog i New York Times og i The Guardia

Her er en spilleliste med noen av mine favoritter:

h1

Revolusjonens Baryton

april 16, 2014
Fred Ho

Fred Ho (1957-2014)

Lørdag i palmehelga gikk barytonsaxofonisten og komponisten Fred Ho bort, 56 år gammel. En revolusjonær og svært original kunstner.

Kanskje har du ikke hørt om Fred Ho. Det er i såfall ikke så veldig rart. Det er sjeldent musikken hans blir spilt i radio. Som musiker og prest har jeg alltid søkt inspirasjon i stemmer båret oppe av en vilje til å forandre, stemmer som søker mot tidligere uutforskede landskap. Fred Ho var en slik stemme, en kunstner med et helt særpreget utrykk.

Født Fred Wei-han Houn, med kinesiske aner, ble Fred Ho en tydelig stemme i New Yorks avantgarde-scene. Selv om han hadde liten sans for ordet «jazz,» som han mente var en nedsettende betegnelse europeere hadde klistra på musikken, har hans musikk tydelige røtter i afrikansk amerikansk avantgarde, fra Duke Ellington til Sun Ra. Han var inspirert av Black Arts-bevegelsen, og grunnla Afro-Asian Music Ensemble, senere Asian American Art Ensemble. Han komponerte i store formater, deriblant flere operaer, som A Chinaman’s Chance (1989) og “Warrior Sisters: The New Adventures of African and Asian Womyn Warriors” (1991).

I 2006 fikk han kreft-diagnose, og i blogger og bøker søkte han å teoretisere over kreftsykdom i et kapitalistisk samfunn, blant annet i bøkene  Diary of a Radical Cancer Warrior: Fighting Cancer and Capitalism at the Cellular Level, og Raw Extreme Manifesto: Change Your Body, Change Your Mind and Change the World by Spending Almost Nothing!

Fred Ho var revolusjonær i sin musikk og i sitt liv, like genreoverskridende i sin politiske holdning som i musikken. Han beskrev seg for eksempel som en «revolusjonær, matriarkal sosialist.» Hans politiske engasjement avspeiler seg i titler som Unity (for the Struggle of Workers) og Blues to the Freedom Fighters.

Vel, poenget med dette blogginnlegget er egentlig å spre musikken, så her er en spilleliste med noe av hans musikk. God lytting!

h1

Om Jesus har levd?!

august 10, 2013

111

At Jesus har levd er jeg ikke i tvil om. Men jeg ville ikke trodd på en bibelforskning som ikke våger å spørre om det er sant.

Hilde Brekke Møller, stipendiat ved Det teologiske menighetsfakultet, har skapt opphetet debatt i avisa Vårt Land og på Facebook denne uka. I et blogginnlegg spør hun Har Jesus virkelig levd? Det er jo et høyst relevant spørsmål, for teologisk forskning såvel som troen. Men forskning og tro må nødvendigvis nærme seg spørsmålet på ulike måter. Forskeren bygger på historiske kilder og kulturkunnskap og vurderer om det utfra sitt materiale sannsynligheten for om Jesus har levd eller ikke. Den troende – vel, det er ikke så enkelt å beskrive med ord, men kanskje går det an å si at den troende møter Jesus med sitt liv, sin erfaring.

Men også den troende kan ha godt av å undersøke sin tro, hva er det egentlig vi tror på?

Myter og historie
Brekke Møller viser særlig til en forsker som heter Robert Price. Hun skriver:

Price mener at fortellingene om Jesus startet som jødiske myter. Dette kan man se klare spor av i evangeliene, mener Price, der mange av Jesusfortellingene er formulert etter mønster fra gamle jødiske fortellinger. For eksempel helbreder Jesus slik som Elia og gir lover som Moses. Etter hvert ble disse mytene forstått som om de omhandlet en historisk person; Jesus fra Nasaret.

Dette er ikke nytt og heller spesielt overbevisende som argument. Da jeg skrev min hovedoppgave om den historiske Judas for over 15 år siden og ble kjent med mange ulike tekster om Judas Iskariot, så jeg hvordan Judasskikkelsen delvis ble formet etter eldre fortellinger i Det gamle testamentet. Men det betyr ikke nødvendigvis at Judas Iskariot ikke har eksistert, men sier oss helelr noe om hvordan de ulike fortellerne tolker og forstår Judas. Slik tror jeg også det er med Jesus. Fortellingene i Det gamle testamentet ble brukt til å forstå hvem Jesus var. Matteus, for eksempel, fremstiller Jesus som en ny Moses, som en som oppfyller loven. Fortellingene om Jesus ble skrevet lenge før vitenskapelig historieskriving. De søkte ikke gi en detaljert redegjørelse for Jesus sitt liv fra dag til dag. De ville fortelle hvem Jesus var, og evangelieforfatterne gjør det på forskjellige måter.

Hvis Jesus ikke har levd – hva så?
Kanskje har Jesus ikke levd. Forskningen kan leve godt med det. Ja, den forskeren som finner et endelig og overbevisende bevis for at Jesus ikke har eksistert vil nok leve veldig godt på talk-shows og royalty inntekter fra bøkene sine.
Hva med den troende? Brekke Møller sier selv til Vårt Land

– Noen ville synes det var helt forferdelig, men andre ville funnet måter å leve med det på. Jeg tror Robert Price og mange andre tenker at det viktigste er ikke hva som har skjedd, men hvilken mening man legger i det.

Det kan godt være. Vi kan eventuelt fortsette å leve og tenke slik den eventuelt fiktive Jesus oppfordrer oss til i evangeliene. Men i hvertfall i min tro er det helt grunnleggende at Gud blir menneske, dør og oppstår. Det kan sikkert forstås og tolkes på mange måter – men for at Gud skal bli menneske, må gud bli en kropp, en historisk kropp, et menneske som virkelig har levd. At gud blir menneske og at dette menneske dør og så står opp fra de døde, det tror jeg ikke vitenskapen slik vi kjenner den kan bevise, snarere kan den helt sikkert motbevise det.
Men, jeg tror nå på det, likevel.

Jeg ser ingen motsetning mellom tro og vitenskap. Vitenskap kan utfordre tilstivnede forestillinger og la oss se Jesus fra nye, uvante sider. Ja, selv en Jesus som kanskje ikke har eksistert kam minne oss på alle mennesker glemt og oversett av historieskrivere, som for eksempel udokumenterte flyktninger. Men jeg har også innfunnet meg med at vitenskapen ikke kan fortelle meg alt. Jeg tror det er andre erkjennelsesveier enn ren logikk og menneskelig forstand.

Jeg tror at Jesus ikke bare har levd, men lever. Men å tro er ikke å ha sikre svar (det samme gjelder forsåvidt også ofte for vitenskap) – tro er en vei, en etterfølgelse, en hengivelse, en risk å ta.

h1

En himmel for misfornøyde

august 4, 2013

20130803-193420.jpg
Det kan virke som om noen mennesker liker å være misfornøyde. Det er akkurat som om de ikke blir ordentlig fornøyde før de finner noe de kan være litt misfornøyde over. Hvordan vil det bli for dem i himmelen?

Ofte tenker vi oss himmelen som et perfekt sted, der alt er godt, alt er fint, alt er i orden, et sted for komplett lykke og harmoni.

– Det må jo fortone seg som det reneste helvete for de som ikke klarer å bli fornøyde før de kan være litt misfornøyde.

Heldigvis, det er bare noen små justeringer som skal til for at også misfornøyde skal bli fornøyde i himmelen:

– det er en aldri så liten kø foran Perleporten.
– St. Peter har fridag en gang hvert 10.000 år, og det er akkurat den dagen du står for tur. Vikarengelen i døra finner ikke navnet ditt med en gang og antyder at du kanskje skal et annet sted.
– navnet ditt er stavet feil i livets bok.
– harpa du får utdelt et litt ustemt og mangler en streng.
– du er plassert på en sky i utkanten av himmelen, så du har ikke direkte utsikt til Gud.
– skyen din er mindre og mørkere enn naboens.
– høyre vinge er en anelse lenger enn den venstre, noe som gjør det vanskelig å manøvrere. Det hender du bommer på skyen din.
– energiforsyningen til glorien er ustabil, så glorien flimrer.
– englekoret du er blitt plassert i består av forhenværende norske sydenpensjonister og øver akkurat nå på fuglesangen.

Og hvis dette ikke er nok å gnure på i en evighet, kan du jo alltids være misfornøyd med det.

h1

Sluddersyken

juli 28, 2013

20130811-151528.jpg

«Ligger på stranda i tropevarme,» «nyter en iskald limonade på fortausrestaurant i Paris,» «har nådd toppen av fjellet, utsikten er herlig.»
Hvorfor vil jeg dele dette med omverdenen?

I det siste har jeg merket en impuls, en rykning, jeg ikke har kjent før. Jeg koser meg, nyter livet – og tar meg selv i å formulere setninger klare for Twitter og Facebook. Jeg kan spise et deilig måltid – og kjenner lysten til å finne frem mobilkamera, fotografere maten og legge ut bilde på Instagram.

Hva er det som skjer? Hvorfor får jeg denne plutselige trangen til å ha det litt mindre bra for å skrive om hvor bra jeg hadde det for et et øyeblikk siden? Og hvem er det jeg egentlig henvender meg til? Hvem er det jeg tror er opptatt av hva jeg spiser akkurat nå, hvor jeg er, om jeg bader eller bestiger fjelltopper eller leser nettopp den viktige boken?

Jeg skjønner ingenting.
For jeg tenker jo egentlig ikke på at noen skal lese det. Og de fleste av de jeg kunne tenke meg å dele sånne gode opplevelser med kan jeg jo bare snakke med. Men det aller merkeligste er altså at denne impulsen gjerne kommer når jeg har det ganske bra, ja endog nyter livet og synes alt er bare fint – så får jeg lyst til å distansere meg fra dette gode, betrakte meg selv utenfra og gjøre det til et flyktig øyeblikk på Twitter eller Instagram. Som om jeg dras mot et digitalt, piksellert hyperliv i stedet for å være fullt til stede i det organiske livet.

Jeg vet ikke. Kanskje FBI, CIA eller andre skjulte uhumskheter har lagt til avhengighetsdannende virus i de sosiale mediene som gjør det lettere å overvåke oss. Vi melder oss frivillig og angir oss selv. Hele tiden.

Som sagt, jeg vet ikke. Jeg prøver å la smarttelefonen bli liggende. Le av meg selv, holde twittertankene på avstand. Men av og til glipper det. Som før i dag, et bilde på Instagram av en utrolig deilig is.

20130728-211425.jpg
Så nå vet noen at jeg har spist is idag. Og at jeg antagelig har en svakhet for kirsebær og pasjonsfruktsorbet.

Men nå har jeg ikke tid til å skrive mer. Det er på tide å trykke på publiserknappen og løpe ut i det fantastisk deilige havet som ligger foran meg.
Og sørge for at nettopp du vet at jeg akkurat nå er i ferd med å ta et bad.
Livet et herlig.