h1

Den gyldne tonen

juli 26, 2010

Sonny Rollins by John Abbott

Den femtiende jazzfestivalen i Molde er over.
Også i år var jeg der som anmelder for VG, og var der nesten hele uka. Mye regn til tross, gjennom den intense uka fikk jeg noen intense musikkopplevelser. Mandag for eksempel, jazzfestivalens jubileumsgave til folket, det farverike japanske ensemblet Shibusa Shirazu, som kombinerte frijazz, rock, gateteater og buthodans. Artist i Residence Nils Petter Molvær hadde en vakker konsert med Gigi og Bill Laswell senere på kvelden. Dagen etter, i det stemningsfulle kapellet på Romsdalsmuseet, holdt santur spiller Javid Afsari Rad en utrolig vakker intimkonsert med perkusjonisten Kaveh Mahmoudyan. Stort var det også å få høre kvartettsamarbeidet med Arild Andersen og Gary Burton. Jeg hadde også gleda meg til Missy Elliott-konserten onsdag, men ble litt skuffa over et ganske utvendig show. Da var det morsommere med Jeff Beck og Herbie Hancock. Skal jeg nevne to høydepunkter til, må det være konserten med Zigaboo Modeliste og Øystein Greni. Makan til funky konsert. Jeg er ennå litt støl etter å ha danset gjennom natten til groovy The Meters musikk. I den helt andre enden av skalaen, morgenkonserten (kl 07.00!!!) med Nils Petter Molvær og Biosphere. En meditativ konsert i pakt med soloppgangen og den vakre naturen i Molde.

Men, så var det Rollins, da. Konserten med den snart 80 år gamle saxofonlegenden Sonny Rollins. Billettsalget var labert og det hølja ned på Romsdalsmuseet. Og jeg grudde meg litt til å anmelde konserten – forholdene var slett ikke de beste. Jeg har vært på mange Rollinskonserter. Sonny Rollins er min store helt, ikke minst blir finner jeg næring i calypso-låtene hans. Første gang jeg hørte ham ble jeg likevel ganske skuffa. Han spilte uinspirert i 45 minutter, så gikk han av scenen. Men andre ganger jeg har hør ham har han spilt i nærmere tre timer uten pause, fyrt opp publikum som en predikant. I Molde var jeg derfor spent på om den nå gamle mannen skulle klare å fyre opp under så dårlige forhold.

Det var nesten som et mirakel. I det han spilte sin første gyldne tone, løstnet noe inne i meg, jeg var på plass igjen. Sonny Rollins traff meg rett i hjerte og beina med en smeltende, varmende tone og groove. Ja, jeg hørte at han var eldre nå, kortere i pusten, sparte på energien. Men du verden, magien var der, en nærmest ekstatisk, metafysisk opplevelse, en følelse av å være i kontakt med livskraften.

Rollins-konserten ble også festivalens mest debatterte konsert, takket være Arild Rønsens anmeldelse i festivalavisa Fire Flate. Han likte det ikke noe særlig. Bandet var ubehjelpelig, mente han og syntes det var en pinlig affære. Nåja.
Det er ikke snakk om hvem som har rett. Musikkopplevelser er subjektive. Det må anmeldelser også være. Men Rønsen og jeg nærmet oss konserten på forskjellige måter. Jeg dansa, han stod.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: