h1

Et kjærlighetsmanifest i en mørk tid

juli 30, 2011

Tro, håp og kjærlighet.
Størst blant dem er kjærligheten skriver Paulus. Dette er gode ord også i en vanskelig tid.

Det har vært en uke ulik alle andre uker.
En uke med voldsomme inntrykk og sterke følelser, fra dyp fortvilelse til varmende omtanke.
Fredag morgen var jeg på leir, Korsvei i Seljord og det regnet voldsomt. På morgensamlingen spurte møtelederen om det var noen barn som hadde bursdag. Og det var det, en gutt som het Noa. Vi synes det var morsomt, siden det regnet sånn. Jeg vil alltid huske at fredag 22. juli 2011 var det en gutt som het Noa som hadde bursdag og det regnet.
Så fikk vi høre nyheten. En bombe hadde sprengt i regjeringskvartalet. Og litt senere: en mann hadde skutt vilt på AUFs sommerleir på Utøya. Men så mye mer visste vi ikke. Lørdag regnet det fortsatt like mye. I løpet av dagen fikk vi vite det sjokkerende omfanget av hendelsene. Mange drepte, store ødeleggelser. Det var uvirkelig, vanskelig å forstå i det kraftige regnet i Seljord, men de 3.000 menneskene samlet i lystenning, i  fellesskap.  Da jeg kom hjem til Oslo, så jeg militære holde vakt i gatene, og ble minnet om New York, der jeg bodde i tida etter 11. september 2001.

Denne uka har jeg vært med på gudstjenester i Domkirken, i Tøyenkirka og på Møtestedet. 1000-vis av mennesker har søkt styrke i gudstjenestene i domkirka, og på onsdag hadde vi en sterk lystenning i hverdagsmessa. Jeg har møtt mange mennesker i sorg, mange fortvilte mennesker, mange som er redde. Men jeg har også sett gater fulle av blomster og lys, en by som mobiliserer alt av varme og kjærlighet i protest mot terror og destruktivt tankegods. 200.000 var samlet ved Rådhuset. Gatene er fulle av kjærlighet, sa Kronprins Håkon. Blomsterhavet utenfor Domkirken gjør inntrykk i sin stille demonstrasjon av omtanke og varme, mange flotte barnetegninger og hilsener fra mennesker over hele verden. Mange kommer hit for å se, vise støtte, det er blitt et pilgrimssted. Muslimer har kommet til meg i kirken og uttrykt sin sorg og medlidenhet.
Og i går kveld kunne vi sørge  med kroppene, til fantastisk musikk på Mela-festivalen. Det var utrolig å lytte til sang-dronningen Maryam Mursal fra krigsherjede Somalia. Vi opplever krig og terror daglig, vi står sammen med dere, sa hun. Og det var sterkt å høre dub-poeten Linton Kwesi Johnson, en av Europas markante skikkelser i kampen mot rasisme gjennom mange år, fortelle om en hendelse i begynnelsen av 1980-tallet. En svart jente i London feiret sin bursdag sammen med sine venner, en høyreekstrem rasist kastet en bombe inn i festen og titalls ungdommer døde. Da var det ingen konge, ingen statsminister som markerte sin solidaritet, men titusener av Londons svarte gikk i tog. Vi vet hva rasisme er, sa Linton Kwesi Johnson, vi vet hva terror er, hva det vil si å leve i redsel. Vi står sammen med dere i dag. Karpe Diem avsluttet kvelden og gjorde oss stolte over å komme fra Oslo. Underveis fikk vi gi oss hen til musikken, til Ky-Mani Marley, til Queendom, til Sain Zahoors trollbindene sufi-musikk. Etter mange gudstjenester, mange samtaler var det deilig å la kroppen og ansiktet bryte opp i smil, i tårer, hengi seg til rytmene og være ett med Oslo.

Paulus og kjærlighetens manifest
Kjærlighet er et ord som har vært brukt mye denne uken. Selv har jeg funnet mye styrke i Paulus sine ord om kjærligheten i 1. Korinterbrev 13, der han beskriver «kjærlighetens vei.» Ordene blir ofte lest under gode og lykkelige omstendigheter, når to menneskersier ja til hverandre og gifter seg. Men er ord som også har noe å gi i en situasjon vi er i nå, i møte med rå ondskap og uforståelige handlinger. Paulus skriver ikke sentimentalt om kjærligheten. «Kjærlighetens vei» er et kjærlighetens manifest og kampskrift der kjærligheten beskrives som et hardt arbeid, som en vei inn i oss selv og ut mot hverandre, en vei der vi må møte vårt eget mørke. Paulus skriver:

Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
Den gleder seg ikke over urett.

Det som skjedde i Oslo og på Utøya er det motsatte av kjærlighet.
Liv ble krenket. Våre demokratiske verdier og det vi tror på er krenket. Vi har mistet mennesker som på hver sin måte gikk kjærlighetens vei i sin kamp og sitt håp på en bedre og mer rettferdig verden.

Paulus skriver også:

Om jeg taler med menneskers og englers tunger,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.

Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,
ja, om jeg gir meg selv til å brennes,
men ikke har kjærlighet,
da har jeg ingen ting vunnet.

Dette er også en god målestokk for våre ideologier, hva vi tror på, våre kampsaker, våre politiske program, ja, også våre religiøse overbevisninger. Selv om vi kjemper for en aldri så god sak, og gir oss hen til den med brennende iver, er det for intet å regne hvis vi ikke har kjærlighet. Og, slik terrorhandlingene sist fredag viser, kan det gå fryktelig galt. For skal vi tro det som har stått i avisene, gjorde gjerningsmannen det han gjorde for en sak han trodde på, for noe han var dypt overbevist om.
men uten kjærlighet.

Gjerningsmannen er såkalt «etnisk» norsk, blond og blåøyd. Ikke en internasjonal terrorist med tilknytning til ekstreme muslimske fundamentalister.  I det ligger forsåvidt en lettelse. Det ville vært svært vanskelig for muslimer i Oslo og resten av landet hvis dette hadde vist seg å være handlinger gjort av terrorister som påberopte seg Islam. Det så vi desverre tegn til forrige fredag før gjerningsmannen ble kjent, da mennesker ble trakkassert og banka opp fordi de så ut som muslimer. Men i denne kunnskapen ligger også en ubehagelig erkjennelse. Vi kan ikke tegne ondskapen etter mennesker som ikke ligner på oss selv, vi kan ikke knytte terrorisme og ekstreme handlinger bare til kulturer som er forskjellig fra vår egen. Det har vi aldri kunnet, og nå har vi fått en uhyggelig påminnelse. I den vestlige, «kristne» kulturarven ligger det også destruktivt tankegods som kan få fatale følger om tankene omgjøres i praksis.

Det har vært en uke ulik alle andre uker. Tiden foran oss vil være vanskelig, vi vil bli stadig bli minnet på tomrommet etter de som brutalt har blitt tatt fra oss. Vi vil streve med sorg, fortvilelse, sinne, vanskelige spørsmål i lang tid fremover. Men Paulus viser oss en vei videre, noe å bygge livene våre på. La oss ikke gjemme på det onde, la oss ikke glede oss over urett men søke det sanne. La oss være tålmodige med hverandre og tåle hverandres forskjellighet, slik at vi i forskjelligheten kan bli sterkere. La oss bære hverandres sorg og fortvilelse, og la oss bære hverandres tro og håp, i kjærlighet.

Nå ser vi i et speil, i en gåte,
da skal vi se ansikt til ansikt.
Nå forstår vi stykkevis,
da skal vi erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner oss fullt ut.

Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten.

2 kommentarer

  1. […] også Et kjærlighetsmanifest i en mørk tid Like this:LikeBe the first to like this […]


  2. […] levert. Blogginnlegg etter levering Et kjærlighetsmanifest. Inntrykk fra uka etter 22. juli Hip hop, åndelighet og religion. Intervju i Dagsavisen Hip hop […]



Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: