h1

Å bli speilet av den andre – religionsdialog etter 9/11

september 12, 2011

Minnegraffiti over Twin Towers. foto ©carl petter opsahl

10 år har gått etter terrorhandlingene 11. september 2001. Terrorhandlingene skapte et fiendebilde av Islam vi fortsatt sliter med. Konferansen «Vårt svar på terror – å se mennesket i den andre» på Voksensenåsen på tiårsdagen for 9/11 reflekterte over hendelsene 11. september og 22. juli i et religionsdialogisk perspektiv. Her er mitt innlegg.

11. september 2001 var jeg ikke i New York. Jeg var i barnehagen for å hente min sønn. En av de andre foreldrene, en kjent norsk komiker, spurte om jeg hadde hørt hva som hadde skjedd. Det var visst noen som hadde sprengt det hvite hus eller noe sånt. Jeg trodde han fleipa, men han forsikret om at han hadde hørt det på radioen, ikke akkurat hva det var, men at det var alvorlig. På bussen hjem så jeg folk snakke i mobiltelefonene sine. De gjorde enn sånn rar bevegelse med hånden. Da jeg så nyhetene litt senere på dagen skjønte jeg denne håndbevegelsen betydde. Den viste flyene som styrtet inn i tvillingtårnene til World Trade Center.

Sommeren etter flytta jeg til New York med familien. Jeg var invitert som gjesteforsker ved Union Theological Seminary i forbindelse med et forskningsprosjekt om hip hop kultur og spiritualitet. Det var en steikende varm august. På gatehjørner, langs husvegger, i parker og på fortau over hele Lower Manhattan var det blomster, bilder, dikt, små altere til minne om mennesker som hadde mistet livet i terrorhandlingene 9/11. Der tvillingtårnene en gang hadde stått, Ground Zero var det nå et kjempekrater. Massevis av folk fra hele verden som skulle se, vise sin deltagelse, skrive en hilsen. ta bilder. være der en grufull historisk hendelse hadde skjedd knapt et år tidligere.

Hvem er «vi»?
New Yorkere snakket om at byen var forandret. En større åpenhet, varme, engasjement. New Yorkerne var ikke lenger så selvopptatte, så travle. Fremmede snakket med hverandre. Slik jeg opplevde det, i de kretsene jeg vanket, var det ikke et oss og «de andre» men en slags nyorientering om grunnverdiene i livet, det vi har felles. Samtidig en anerkjennelse av forskjellighet.

Men jeg ble også fort klar over at det som skulle være «oss» – «vesten,» «vi amerikanere» – ikke var så like og samstemte som president Bush skulle ha det til. Den som først gjorde meg oppmerksom på det var Delores Williams, en afrikansk-amerikansk professor ved Union Theological Seminary, en av forgrunnsskikkelsene i Womanist Theology. På ettårsdagen for 9/11, i en time rett før vi skulle ha en stor markering på Union sa hun: «That day, white America suddenly realized they were vulnerable. We have known that for four hundred years.» Slaveriets brutalitet og systemisk undertrykkende rasisme er et kollektivt minne en stor gruppe amerikanere bærer på, et minne som også preget hvordan mange afrikansk-amerikanere forholdt seg til 9/11.

Det var også andre stemmer som så en sammenheng mellom de koordinerte terrorangrepene på tre symboltunge institusjoner World Trade Center, Pentagon, og det som antagelig var ment å treffe The White House eller Capitol i Washington men som endte med flystyrt i Shanksville, Pennsylvania – og USAs økonomiske og militære interesser i arabiske land.

Og det var ikke bare et bilde av et harmonisk konsolidert «vi» som ble tegnet i USAs offentlighet denne tiden. Det ble også tegnet et stadig skarpere bilde av «de andre» av ekstreme muslimske terrorister og det ble stadig vanskeligere å være Muslim, eller rettere sagt, å se ut som en Muslim i USA.

Not In Our Name
I den tiden vi bodde i New York, trappet USAs president og regjering opp retorikken for invasjon av Irak. Parallelt mobiliserte ulike fredsinitiativ. det var mange tverr-religiøse markeringer, der kristne, muslimer, jøder, buddhister, hinduer og andre ba for fred. Det var store fredstog i New Yorks gater. Not In or Name, var slagordet, og jeg var stolt av Union som så vidt jeg så var den eneste akademiske institusjonen som hadde banneret «No War» hengende over ved inngangen. Jeg deltok på alt jeg kunne av lovlige demonstrasjoner. Slik fikk jeg også oppleve at nyhetsdekningen ikke alltid var samsvarende med det som skjedde ute i gata. Fox News kunne spandere 30 sekunder på et fredstog med en halvmillion deltagere, og det meste av denne tiden gikk med til å rapportere om noen få som lagde bråk. Samtidig brukte de 3 minutter på å intervjue en New Yorker som hadde den gule sløyfa på postkassen sin for å vise at hun støtett invasjonen og de amerikanske troppene.

9/11 lærte meg å se kritisk på hvem «vi» er. Hvilke demokratiske og humanistiske verdier er det vesten egentlig representerer, hvilken historie av imperialisme, utnytting, rasisme og brutalitet er det Vesten også representerer? Kanskje er «vi»et mer sammensatt, mer fremmedartet en vi liker å se.

I religionsdialogen ser vi ikke bare «den andre.» Vi blir selv speilet i dialogen. I speilet kan vi se ting som er ubehagelige, mørke sider ved vår egen tradisjon. Samtidig kan vi i den andre høre gjenklangen av det beste i oss selv, vi kan se konturene av den vi selv ønsker å være.

Les også
Et kjærlighetsmanifest i en mørk tid

One comment

  1. Viktigheten av å møte hverandre uavhengig tro og kultur.



Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: