h1

Endelig doktor?

mars 6, 2012

Med Cool Herc i The Bronx

Så har jeg endelig disputert. To uker etterpå går jeg fortsatt og svever i en slags lykkerus, et 13 års langt livsprosjekt er kommet til veis ende. Eller?
29. juli leverte jeg avhandlingen, en uke etter terrorhandlingene 22. juli. Det var en av de sterkeste dagene jeg har opplevd.

«Velkommen nye pappa!» sa den yngste sønnen min da jeg var ferdig med disputasen. Ingen av barna mine har opplevd en pappa som ikke har hatt et doktorgradsarbeid hengende over seg. Før nå. Doktorgradsarbeidet har vært en lang og kronglete prosess med opp- og nedturer. Og det har vært noen virkelige, fortvilte nedturer, langt ned i den dypeste, mørkeste kjelleren.  Mennesker rundt meg har måttet bære mye av støyten, ikke minst de aller nærmeste. Jeg fantaserer om å samle venner som har vært igjennom det samme rundt et kafébord i himmelen og spørre: «Var det verdt det?»

For min egen del kan jeg bare svare «Ja, det var verdt det.» Gjennom forskning på hip hop har jeg lært mye, fått anledning til å bli kjent med en kultur som jeg visste lite om fra før, hørt masse fin musikk, sett utrolig mye bra graffiti, møtt mange mennesker og blitt bedre kjent med meg selv. Også nedturene er verdifulle erfaringer. Og jeg har en følelse av at disputasen ikke var avslutningen på en lang prosess, men en markering av en ny begynnelse, en ny fase, der kunnskapen og visdommen jeg har ervervet skal få prege min tenkning og mitt arbeid på nye måter. Og det var utrolig flott å kunne feire disputasen i Tøyenkirken der jeg jobber som gateprest, sammen med mennesker jeg henger med til daglig, kjenne at det er mange mennesker som bærer meg, tar meg i mot, at jeg ikke er alene i verden. Arbeidet som gateprest har gitt avhandlingsarbeidet en retning, og jeg håper at det jeg har lært om gatekultur og av gatas kunstnere kan gi mitt fortsatte arbeid som gateprest en ny dimensjon.

En spesiell innspurt, uka etter 22. juli
Jeg kommer aldri til å glemme dagen jeg leverte avhandlingen, fredag 29. juli. Jeg hadde satt av en uke til å gå gjennom språkvask. Den uka begynte med 22. juli. Jeg var på jobb som gateprest og ble oppslukt av en by preget av terrorhandlingene. Fra mandag til fredag jobba jeg 12-14 timer hver dag som prest, og satt oppe om natta med språkvasken. Tidlig fredag morgen printa jeg ut kilovis med papir, la det i en svart søppelsekk og løp gjennom styrtregn til Allkopi for innbinding. Fem eksemplarer. På Allkopi ble jeg møtt av en hyggelig svenske med tatoveringer på alle synlige hudflater. Han så på tittelsiden og så at jeg skrev om hip-hop. «Visste du at Anders Behring Breivik var oppttatt av hip-hop?» spurte han. «Han har skrevet om det i manifestet sitt, har ganske peiling også. Var visst ganske stor i graffitimiljøet.»
Nei, det visste jeg ikke.Og akkurat da hadde jeg ikke så lyst til å vite så mye mer om det heller. Siden har jeg lest hva Breivik har skrevet, og ble ikke imponert. Mer om det en annen gang. Den dagen, én uke etter terrorhandlingene, ville jeg bare levere, tok med meg fem nyinnbundne eksemplarer av avhandlingen i plastsekken på bussen til Det teologiske fakultet og fikk levert før kontoret stengte. Det hadde sluttet å regne, solen skinte og Brynjulv ga meg en is, en krone-is med jordbærsmak, den beste isen jeg har spist. Jeg la meg ned i gresset, kjente solen varme.
Så dro jeg ned i byen, til Rådhusplassen som mandagen før hadde vært fylt av 200.000 mennesker til Rosemarsj. Nå var det Mela-festival, jeg ga meg hen i dansen. Til rytmene av somaliske Miryam Mursal, til Ky-mani Marley, til Karpe Diem. Akkurat da var det bare dansen som kunne gi uttrykk for den dype sorgen, fortvilelsen, avmakten etter 22. juli, men også den intense gleden og lettelsen etter å ha levert. Med Karpe Diems musikk grep jeg kvelden og Oslo-natta.

Nå, over ett halvt år senere sitter akkurat den dagen og den kvelden fortsatt i kroppen, sammen med lettelsen over at jeg endelig har disputert.
Men, jeg er fortsatt ikke doktor, ikke før jeg blir kreert, 7. juni i Aulaen.

Med førsteopponent Anne Danielsen på disputas, 10 år etter. Foto © Per Frogner

Endelig levert. Blogginnlegg etter levering
Et kjærlighetsmanifest. Inntrykk fra uka etter 22. juli
Hip hop, åndelighet og religion. Intervju i Dagsavisen
Hip hop presten jubler. Fem av mine hip hop favoritter på nettstedet Jubel
Prøveforelesning,»Spiritualitet i Nordamerikansk populærmusikk. Musikkestetiske overveielse kan lastes ned som podcast

3 kommentarer

  1. Gratulerer – så langt! Og det er langt!!:)


    • Takk skal du ha!🙂


  2. Så fantastisk å være ny pappa, ny mann, nytt menneske, ny prest(?), gratulerer!
    Uten sammenligning forøvrig, men jeg var også 13 år i en relasjon. Til noe jeg trodde var en livsoppgave. Det viste seg å være kun et usunt forhold… Så godt å være i den andre enden, litt klokere og uendelig mye tryggere. Og fri i den samme forstand som deg. Man skal ikke undervurdere friheten, og det jeg har erfart er at den kommer etterhvert som man mestrer livets oppgaver. Jeg er et stykke på vei.



Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: