h1

Fasten, en festival for indre sanser

mars 15, 2012


Gled dere! Fryd dere, rop ut i jubel!

I dag er det er midtfaste og vi kan sannelig trenge en pust i bakken, glede oss over at vi er til, kjenne at vi er skapt i sansende kropper. Fasten er ikke en tid for å sløve sansene, men skjerpe dem. Fasten er en festival for indre sanser.

Vi er midt i fasten, midtfastedagen legges gjerne til 4. søndag i fastetiden, men er egentlig i dag, torsdag. Dagen har et flott navn på latin, laetare, og det betyr rett og slett: gled dere! Det er fra Jesaja 66, som ble brukt som inngangssalme denne dagen:

Gled dere over Jerusalem og fryd dere over henne, alle dere som elsker henne!

Jesaja beskriver Jerusalem som en trøstende og nærende mor:

Dere skal suge
bæres på armen
og vugges på fanget
Som en mor trøster barnet sitt
slik vil jeg trøste dere
I Jerusalem skal dere få trøst.
Dere skal se det,
og hjertet skal glede seg
kroppen skal gro som gress

Jesaja snakker i konkrete, kroppslig bilder, og kropp og næring er et grunnleggende motiv for midtfastedagen. En annen gammeltestamentlig fortelling som gir ramme for midtfasten er beretningen fra 2. Mosebok 16 om brødunderet i ørkenen, der gud dekket ørkenen med manna.

Manna – hva er det? kan vi lure på, og manna betyr nettopp det –  man hu, «hva er det?» for israelittene lurte også på hva det var og spør «hva er det?» Det er brød, brød  fra himmelen over slitne og sultne Israelitter  på vandring.
Gud ser til sine vandrere.

I kristen tradisjon er det en dyp sammenheng mellom ørkenvandring og faste. Vi kan så vidt ane et spor av dette i  søndagens bibeltekst Johannes 3:11-16, der Johannes minner oss på Moses og kobberslangen, kobberslangen Moses fikk laget for å beskytte folket mot slangebitt i ørkenen. Israelittene vandret i 40 år fra fangenskap i Egypt til det lovede land. Jesus gikk ut i ørkenen og fastet i 40 dager, og kirkeårets fastetid varer i 40 dager, unntatt søndager. Fasten er en symbolsk reise mot Jerusalem, mot korsfestelsen og oppstandelsen.

Israelittene trengte en pause i ørkenen, de var slitne, fortvilte sultne, sinte og var i ferd med å oppgi håpet om noensinne å komme frem. «Om vi bare hadde fått dø for Herrens hånd i Egypt da vi satt omkring kjøttgrytene og spiste oss mette!» klaget de, «Nå har dere ført oss ut i denne ørkenen for at alle vi som er samlet her, skal dø av sult!» Gud gir de vandrende en oppmuntring på reisen, nye krefter, lar det regne mat fra himmelen. På samme måte har kristenhetens kloke og vise tenkere ment at vi også trenger en oppmuntring i fastetiden, en pust i bakken, så vi ikke gir opp og mister retningen. Gled dere, Gud gir trøst og næring.

Vi trenger gleden, ikke minst i fasten. Vi trenger denne jubelen, vi trenger sanseligheten, vi trenger å bli minnet på vår kroppslighet, at vi er sultne og sansende.

Det er vårt beste vern mot gravalvor.

I nordeuropeisk, luthersk tradisjon har vi lett for å bli gravalvorlige, spesielt i fasten. Vi er så oppsatt på å forsake noe, gå glipp av noe, og vi gjør det med sammenbitte tenner, uten glede. Nå skal jeg være flink og holde meg unna godteri eller tv eller kjøpe klær eller annen unødvendig luksus, men du verden som jeg gleder meg til fastetiden er over. Og det preger hele vår kultur, ikke bare kirken. Søk på faste på internett, og du vil se at mange av referansene ikke handler om religiøs faste, men om trening og kroppsbygging. Vi skal være flinke, vi skal være perfekte, ikke noe unødig fett på kroppen, vi har selvdisiplin, vi skal klare å holde oss unna fristelser, vi skal strutte av sunnhet og viljestyrke, vi skal glitre av smil og ytre skjønnhet, vi skal ha karriere, vi skal lykkes i sosiale sammenhenger, vi skal få ting til. Men med denne livsinnstillingen blir vi fort selvopptatte, gledesløse, og ikke minst, vi blir rammet av gravalvor og selvhøytidelighet. Smilet er pent, men stivt.

Fasten handler dypest sett ikke om å avstå, men om å finne. Det handler ikke om å døyve sansene, men om å skjerpe sansene. Fasten er en festival for indre sanser, en orientering innover så vel som utover, der vi ikke lenger flykter fra oss selv men hele tiden blir til, blir til i verden og sanser guds skapende, frigjørende og livgivende nærvær.

En god midtfasteøvelse er å reise seg, kjenne føttene trygt planta i bakken og strekke begge armene oppover og litt utover til sidene. Vi strekker armene oppover i jubel, men er vi litt bredbeinte, og kjenner på svikten i knærne, er vi også klar for å danse halling. Midtfastehalling.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: