h1

Til minne om henne

mars 31, 2012

Dette ikonet viser Maria Magdalena som salver Jesus i Betania, slik det fortelles i Johannesevangeliet.

«Vi  internerer vår verdighet i asylmottak, vi sender vår verdighet ut av landet, hver eneste papirløs flyktning som lever i skjul, skjuler også vår verdighet.» Fortellingen om kvinnen som salver Jesus med kostbar nardussalve er en fortelling om tilbedelse, om verdighet og om ikke å glemme.

Palmesøndag innleder påskeuken. Grunnfortellingen i dag handler om Jesus som rir inn i Jerusalem på et esel, og blir hyllet av folkemengden med palmegrener. Som det står i Matteusevangeliet (Matteus 21:1-11):

Mange i folkemengden bredte kappene sine ut over veien, andre skar greiner av trærne og strødde på veien. Og mengden som gikk foran og de som fulgte etter, ropte:

Hosianna, Davids sønn!
Velsignet være han som kommer i Herrens navn!
Hosianna i det høyeste!

Slik er det ledere ofte blir dyrket og helter blir hyllet. En prosesjon gjennom byens gater, folkemengden langs siden hilser, og prosesjonens midtpunkt, enten det er statsledere, paver, noen ganger idrettshelter eller fredsprisvinnere vinker tilbake bak sotete limousinvinduer. Men folkemengden kan snu, den kan vise sin forakt for upopulære statsledere, demonstrere, kaste stein eller på annen måte forsøke å sabotere opptoget. Knappe uken etter inntoget i Jerusalem roper den samme folkemengden «korsfest, korsfest.»

Jesus rir inn i Jerusalem og blir tilbedt som en konge, som en etterlengtet frelser.
I dagens bibelfortelling, om Jesus som blir salvet i Betania (Matteus 26:6-13) møter vi en helt annen tilbedelse. En kvinne salver hodet hans med kostbar salve, nardussalve i følge Markus og Johannes. Hun er ikke en stemme i folkemengden, en som følger alle de andre, og hun hyller ikke en opphøyd skikkelse, en skikkelse utenfor rekkevidde.

Tenk deg Putin eller Obama, eller Bono i U2, eller trivelige og folkenære ledere som Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre – det er vanskelig å forestille seg at et ukjent menneske skal kunne komme nær nok til å smøre salve over hodene deres.

Kvinnen gjør noe modig, gir noe kostbart.
Det er ingen underkastelse, men en handling av et selvstendig menneske. I sin tilbedelse, i sin hengivenhet mister hun ikke seg selv. Kvinnen, blir bekreftet i denne handlingen. Det blir også Jesus, men det skal jeg komme tilbake til.

Disiplene murrer: kunne ikke salven i stedet blitt solgt og pengene gitt til de fattige? Det er en helt forståelig innvending, flere kunne sikkert blitt hjulpet, flere suppemåltider servert, flere luer og soveposer kunne blitt utdelt for de penga en slik kostbar salve koster.  Og det er ikke umiddelbart lett å bli klok på hva Jesus svarer, disiplene sine: «De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.»

Kvinnen gir Jesus noe han trenger. Han vet han skal dø, en forbryters død, en nedverdigende død. Ved sin salving gir kvinnen Jesus verdighet. Kroppen hans blir forberedt, stelt, tatt vare på. Slik viser Jesus, Guds sønn, noe helt grunnleggende ved vår eksistens: et menneskes verdighet kommer til syne i møte med den andre, vår verdighet kommer til syne i møtet med andres verdighet, vi holder hverandres liv i våre hender, vi speiler hverandres verdighet i våre ansikt, våre blikk..

Jesus viser oss at den sanne tilbedelse ligger i et møte mellom jeg og du, derfor kan vi ikke se gud, om vi ikke også ser Jesus, derfor kan vi ikke se gud om vi ikke ser hverandre. Derfor er det også så viktig at vi ikke glemmer denne kvinnen, slik Jesus avslutter: «Overalt i verden hvor evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om meg.»

Det ironiske er, slik feministteologen Elisabeth Schüssler Fiorenza skriver i boka In Memory of Her, at det er akkurat det vi har gjort, vi har glemt henne. Vi husker ikke lenger hva hun heter, eller hvem hun var. Vi husker despoten ved navn, Herodes, vi husker forræderen ved navn, Judas Iskariot. Men  denne kvinnen, som gir Jesus, guds sønn,  verdighet, har vi glemt og med henne har vi glemt utallige andre.

Slik jeg forstår denne fortellingen, har den også en dyp politisk dimensjon. Vi blir minnet om alle som av ulike undertrykkende forhold blir glemt. vi blir minnet om et blindt punkt, en dødvinkel i vårt blikk, vårt utsyn som skjuler alle vi ikke vil se. Men vår verdighet, vår verdighet som samfunn avhenger av alle disse glemte og oversette. Vi  internerer vår verdighet i asylmottak, vi sender vår verdighet ut av landet, hver eneste papirløs flyktning som lever i skjul, skjuler også vår verdighet.

2 kommentarer

  1. Av sympati med alle papirløse burde vi fjerne alt dopapir fra UDI, UNE og departementene som styrer med disse «utlendingsakene». La dem sitte papirløse på do og tenke over sin verdighet.


  2. D e mange ting du e inne på her, men som en rød tråd e «å bli sett». J opplever d e selve essensen i troen på Kristus.



Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: