h1

Ja visst gjør det ondt

juni 24, 2012

Livets dans, Edvard Munch

St. Hans, midtsommer – solen vender og vi går mot høst. En dag midt mellom lys og mørke, en dag midt i livet.  Ja visst gjør det ondt når knopper brister, visst gjør det også vondt når blomster visner.

Kledde du deg naken i går? Og gikk ut i skogen, plukket ni blomster fra forskjellige steder og la dem under hodeputa før du sovnet? Hvis du gjorde det, så du glimt av din tilkomne i drømme? Mange spådommer er knyttet til St. Hans kvelden. Det er en brytningstid, sola snur og kreftene slippes løs: Heksene drar til Bloksberg, de unge kvinnene får se sine tilkomne. Og været denne kvelden forteller hvordan været resten av sommeren og høsten vil bli.

Jeg tenker på det fantastiske diktet av Karin Boye, «Ja visst gör det ont när knoppar brister.» I et enkelt og umiddelbart bildespråk beskriver hun smerten ved å gå fra en tilstand til en annen, smerten ved å åpne seg, tre frem i verden. Noe uferdig og skjult bryter ut av skallet, blir synlig. Det kan gjøre vondt å skape, å bli til, å bli til noe annet, la en ny tanke vokse og hengi seg til den, la det skjulte og uferdige bli sett av et annet blikk.

Midtsommer er ikke vår, mange knopper har alt skutt ut, vokst mot lyset og foldet seg ut i full blomst. Det en annen overgangstid: dagene blir sagte men sikkert kortere til det igjen er vinter. I kirkelig tradisjon er dagen tilegnet døperen Johannes. ”Han skal vokse, jeg skal avta,” sier han om Jesus. ”Den som har bruden, han er brudgom. Men brudgommens venn som står å hører på ham, gleder seg stort over å høre brudgommens stemme. Denne gleden er nå blitt min, helt og fullt.» I Johannes sine ord kan jeg høre en annen melankoli. Hans tid er snart over, han er ferdig.

Visst gjør det vondt, også når noe visner.
Det gjør vondt når noe ikke lenger skal skapes, nye tanker ikke lenger tenkes det gjør vond når noe nytt ikke lenger skal bli til, men det som har vært skal svinne hen.

Boyes dikt slutter ikke i smerten, med uro og angst, men i jubel, i trygghet og tillit: Det som skal bli til, det som er nytt, det er vakkert, det er godt, det er livsbejaende og vidunderlig, det er livet selv, det er deg og meg, vakre, vi hører til, vi trenger ikke gjemme oss.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden  –
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
                                    som skapar världen.

Når Jesus snakker om Johannes, ser han ikke en som  ikke lenger har noe å gi, en hvis tid snart er omme, nei han sier: se, se Johannes! Johannes er den som står i kampen, rydder vei, roper i ødemarken, så noe vidunderlig kan bryte frem: guds rike.

I knoppene som brister, i mennesker som åpner seg, tør å tre frem, se her er jeg, jeg vil ikke hjemme meg, i nye livgivende, åpenbarende tanker bryter gudsriket frem, brister som i jubel. Vi kan hvile i den tilliten som skaper verden, som skaper blomster og mennesker og sommerfugler.

Hør Karin Boye lese:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: