h1

Sluddersyken

juli 28, 2013

20130811-151528.jpg

«Ligger på stranda i tropevarme,» «nyter en iskald limonade på fortausrestaurant i Paris,» «har nådd toppen av fjellet, utsikten er herlig.»
Hvorfor vil jeg dele dette med omverdenen?

I det siste har jeg merket en impuls, en rykning, jeg ikke har kjent før. Jeg koser meg, nyter livet – og tar meg selv i å formulere setninger klare for Twitter og Facebook. Jeg kan spise et deilig måltid – og kjenner lysten til å finne frem mobilkamera, fotografere maten og legge ut bilde på Instagram.

Hva er det som skjer? Hvorfor får jeg denne plutselige trangen til å ha det litt mindre bra for å skrive om hvor bra jeg hadde det for et et øyeblikk siden? Og hvem er det jeg egentlig henvender meg til? Hvem er det jeg tror er opptatt av hva jeg spiser akkurat nå, hvor jeg er, om jeg bader eller bestiger fjelltopper eller leser nettopp den viktige boken?

Jeg skjønner ingenting.
For jeg tenker jo egentlig ikke på at noen skal lese det. Og de fleste av de jeg kunne tenke meg å dele sånne gode opplevelser med kan jeg jo bare snakke med. Men det aller merkeligste er altså at denne impulsen gjerne kommer når jeg har det ganske bra, ja endog nyter livet og synes alt er bare fint – så får jeg lyst til å distansere meg fra dette gode, betrakte meg selv utenfra og gjøre det til et flyktig øyeblikk på Twitter eller Instagram. Som om jeg dras mot et digitalt, piksellert hyperliv i stedet for å være fullt til stede i det organiske livet.

Jeg vet ikke. Kanskje FBI, CIA eller andre skjulte uhumskheter har lagt til avhengighetsdannende virus i de sosiale mediene som gjør det lettere å overvåke oss. Vi melder oss frivillig og angir oss selv. Hele tiden.

Som sagt, jeg vet ikke. Jeg prøver å la smarttelefonen bli liggende. Le av meg selv, holde twittertankene på avstand. Men av og til glipper det. Som før i dag, et bilde på Instagram av en utrolig deilig is.

20130728-211425.jpg
Så nå vet noen at jeg har spist is idag. Og at jeg antagelig har en svakhet for kirsebær og pasjonsfruktsorbet.

Men nå har jeg ikke tid til å skrive mer. Det er på tide å trykke på publiserknappen og løpe ut i det fantastisk deilige havet som ligger foran meg.
Og sørge for at nettopp du vet at jeg akkurat nå er i ferd med å ta et bad.
Livet et herlig.

One comment

  1. Avhengighetsskapende telefoner, men det er håp – du har reflektert over det, og attpåtil kastet deg i havet. Det er en kjempestart. Verre er det med min katt som vil ha ferskmat. Jeg kaller det dop på boks. For jeg tror Friskies har stappet inn noe ulovlig i «Anka i sås». Hun sitter og stirrer på matskåla si hele dagen. Kan ikke få nok liksom. Nå tvitrer hun visstnok ikke over det, og instagrammer heller ikke. Men det gjør jo jeg…🙂



Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: