Going to New Orleans

Newbirth Brass Band på Jackson Square

Nå reiser jeg til New Orleans. Det er fem år siden sist og jeg gleder meg veldig.

Jeg har et sterkt forhold til New Orleans. Jeg har spilt New Orleans-musikk i over 30 år. Jeg har vært der mange ganger, og bodd der. Byen har satt dype spor i meg. Ikke bare når det gjelder musikk. Menneskene jeg har møtt, fattige og rike, den unike ,mangfoldige kulturen, her har jeg opplevd sider av livet jeg ikke har kunnet oppleve andre steder.

Jeg husker første gangen, i 1983, den fukltige, varme lufta som slo mot deg når du gikk ut av flyet. Så rett til Preservation Hall for å høre legendariske Kid Thomas Valentine. James Burke spilte klarinett, en klarinett som ble holdt sammen av gummistrikker. Der fikk jeg også høre klarinettisten Willie Humphrey, en av mine viktigste forbilder på klarinett, sammen med broren Percy på trompet og James «Sing» Miller på piano. Åå, for noen deilige toner. Caledonia spilte på New Orleans Jazz & Heritage festival sammen med Aline White og Wallace Davenport. Flere tusen hørte på. Det var stort. Et par år etterpå gjorde jeg et avbrekk i teologistudiene, solgte det meste av det jeg eide (unntatt klarinetten og platesamlingen…) og reiste til New Orleans for å bo der. Jeg fikk en helt annen nærkontakt med byen, og mye av det som møtte meg da, gjode sterkt inntrykk på en ung teologistudent. Crack epidemien var på sitt værste, og jeg bodde i et strøk med mye prostitusjon. Jeg så  fattigdom slik jeg aldri før har sett fattigdom. Samtidig sugde jeg inn alt av musikk. Hver onsdag og lørdag satt jeg på Preservation Hall, ved føttene til Willie Humphrey. Jeg ble med All Star Brassband og spilte i begravelser og parader, tjente til livets opphold ved å spille på gata. Landlorden ble stram i maska hver gang jeg betalte husleia i endollarsedler og mynter.

Sist gang jeg var i New Orleans var i 2009, sammen med familie og gode venner. Da hadde jeg ikke vært der på 14 år. Både byen og jeg hadde forandra oss. Katrina og oversvømmelse i kjølvannet av orkanen hadde herjet i New Orleans fire år før. Fortsatt var nabolag preget av hus som ikek var gjenreist. Andre områder var fornya og erstattet med kjøpesentre og luksusleiligheter. Jeg hadde giftet meg siden sist, fått barn og så nye sider av byen. Og jeg holdt på med en doktorgrad om hiphopkultur og oppdaget også gjennom det nye sider av byen. Juvenile, Lil Wayne, graffiti. Jo, det er mye fin hip hop i New Orleans også. Jeg hadde foresten opplevd det da jeg bodde der i 1986 også. En i All Star Brassband var en fantastisk beatboxer. Men det jeg husker aller mest var at vi i All Star måtte kjempe om plassen på gata sammen med breakerne og deres enorme ghettoblastere.

Banksy i New Orleans

For fem år siden oppdaget vi tilfeldig en liten, men veldig flott festival, Satchmo Summerfest, første helgen av august. En intim festival Med fine lokale band, og deilig mat. Og spennende aktiviteter for barn

Masse folk på Satchmofest

Foran scenekanten var det mange som dansa.

Og jeg møtte igjen James Andrews og All Star Brass Band og fikk spille med dem:

All Star Brassband. James Andrews på trompet

En annen ting vi oppdaget, var at det var veldig flott å bo på Sjømannskirken i New Orleans. De har noen fine leiligheter de leier ut, og et stort svømmebasseng som er helt fantastisk på varme dager.

Nå reiser jeg altså til New Orleans. Sammen md familien, og vi skal bo på Sjømannskirken, og vi skal på Satchmofest. Mer har vi ikke planlagt. Jeg lengter ofte tilbake dit, til groovene, til smakene, til lufta og husene og menneskene.

Og hvor ellers kan du finne sånne klistremerker:

Stay tuned.
Red beans and ricerly yours, som Satchmo sa.

Her er en liten spilleliste med New Orleans-musikk jeg har laget: