Philip Zimbardo. Portrett fra hjemmesiden til Stanford University.
I det såkalte Stanford Prison-eksperimentet viste den amerikanske psykologen Philip Zimbardo hvordan helt vanlige mennesker under gitte forhold kunne begå de grusomste handlinger. Som pensjonist har han viet sitt liv til å vise hvordan helt vanlige mennesker kan bli helter og gjøre gode handlinger – akkurat som den barmhjertige samaritaner.
Sist søndag var fortellingen om den barmhertige samaritaner prekentekst i alle landets kirker. Det er en av mine favorittlignelser – sterk, engasjerende og krystalklar. Samtidig er den uhyre vanskelig å preke over, det er vanskelig å legge noe til. Det er jo en preken i seg selv, der Jesus legger ut skriftens dypere mening for en skriftlærd. Jeg var i Oslo Domkirke og hørte Notto Thelle preke over denne fortellingen i forbindelse med Teologisk fakultets 200 års-jubileum. Han snakket ikke så mye om selve lignelsen, men fokuserte nettopp på dialogen mellom Jesus og den skriftlærde som stiller ham på prøve. «Hva skal jeg gjøre for å vinne det evige liv?» og «Hvem er min neste?» spør han. Thelle fremhevet den lovkyndige som en intellektuell som våget å stille viktige spørsmål.
Den amerikanske sosialpsykologen Philip Zimbardo som nylig gjestet Norge i forbindelse med Den norske psykologikongressen, er også en som våger å stille viktige spørsmål. Hva kan få mennesker til å gjøre spesielt grusomme handlinger? Hva er det som får enkelte mennesker til å sette helse og liv i fare for å gjøre heltemodige handlinger for andre? I 1971 gjennomførte han det som er blitt kalt The Stanford Prison experiment, der en gruppe studenter fikk rollene som enten fanger eller fangevoktere. Studentene tilpasset seg fort rollene, og eksperimentet måtte avbrytes når «fangevokterne» ble for sadistiske. Det eksperimentet viste, i følge Zimbardo, var at de fleste mennesker er i stand til å gjøre grusomme handlinger under gitte forutsetninger. Studiene fikk fornyet aktualitet i forbidelse med hva som skjedde i Abu Ghraib-fengselet, der dårlig trente amerikanske fangevoktere forgrep seg på fangene. Disse vokterne var ikke nødvendigvis spesielt onde, men struktuen i dette fengselet la til rette for ondskap. Zimbardo ble innkalt som ekspertvitne for en av fangevokterne, sersjant Chip Fredrick. Det var omgivelsene som gjorde sersjanten i stand til å gjøre det han gjorde – Chip Fredrick «var en høyst normal gjennomsnittlig og god person uten sadistiske trekk overhodet,» sier Zimbardo. I 2007 ga han ut boken The Lucifer Effect: Understanding How Good People Turn Evil.
På samme måte som omgivelser kan legge til rette for ondskap, kan man også legge til rette for godhet og uselvisk heltemot, hevder Zimbardo, som i senere tid har engasjert seg i The Heroic Imagination Project (HIP). I dette prosjektet undersøker han hva det er som fremmer gode, uselviske og heltemodige handlinger hos vanlige mennesker. Først sier han, må vi gjøre noe med heltebegrepet. De som vanligvis har gått inn i historien som helter, er gjerne mannlige krigere – og drapsmenn. Andre helter, som Ghandi, mor Theresa og Martin Luther King Jr er heller ikke nødvendigvis gode forbilder for vanlige mennesker. De ga hele sitt liv i menneskehetens tjeneste, noe som ofte er et for stort offer for vanlige mennesker. Heltemot er det motsatte av likegyldighet og systemisk ondskap, hevder Zimbardo og mener det er mulig å legge til rette for at også helt vanlige mennesker kan gjøre ekstraordinære gode handlinger i utfordrende situasjoner. Etter 22. juli var det mange som gjorde ekstraordinære, heltemodige handlinger for andre: helt vanlige mennesker som redder liv, beskytter, trøster, leger, gir livsmot.
I boka The Time Paradox: The New Psychology of Time That Will Change Your Life (2008) beskriver han et forsøk der prestestudenter ved Princeton Seminary fikk i oppdrag å preke over lignelsen om den barmhjertige samaritan i en bygning på andre siden av campus. En gruppe av studentene fikk vite at de hadde dårlig tid, den andre gruppen fikk vite at de hadde god tid, men at de like gjerne kunne gå over dit med en gang. På veien mot den andre bygningen møtte alle studentene en person som tydelig så ut som han trengte hjelp. Studentene må velge mellom å hjelpe en fremmed i nød, eller å fullføre oppgaven med å holde en preken om hvor viktig det er å være en barmhjertig samaritaner. Flesteparten av de som trodde de hadde god tid, stoppet opp for å hjelpe, mens 90% av de som fikk beskjed om at de hadde dårlig tid, gikk forbi. Eksperimentet viser at tiden spiller en avgjørende rolle. I omgivelser preget av stress, hastverk og dårlig tid er sjansene mindre for at folk vil hjelpe hverandre enn i miljøer der folk har god tid. Zimbardo mener eksperimentet viser at vi kan legge til rette for gode handlinger.
Kanskje var det nettopp dette Jesus ville fortelle oss. Presten og levitten som gikk forbi den halvdøde mannen var ikke nødvendigvis spesielt onde, kanskje hadde de dårlig tid, kanskje visste de ikke hva de skulle gjøre. Samaritaneren var på den andre siden kanskje ikke en spesielt from type, ikke nødvendigvis en man tenkte på som en typisk hjelp. Men han visste hva han skulle gjøre, og han hadde god tid. «Gå du og gjør som han» sier Jesus til den lovkyndige. Vi kan alle forberede oss på å være gode samaritanere.
Les mer
The Heroic Imagination Project (HIP). Hjememsiden til prosjektet
Systematisk ondskap. Intervju med Zimbardo i Morgenbladet 17. juli 2009
Carl Petters blå blogg 