Going to New Orleans

Newbirth Brass Band på Jackson Square

Nå reiser jeg til New Orleans. Det er fem år siden sist og jeg gleder meg veldig.

Jeg har et sterkt forhold til New Orleans. Jeg har spilt New Orleans-musikk i over 30 år. Jeg har vært der mange ganger, og bodd der. Byen har satt dype spor i meg. Ikke bare når det gjelder musikk. Menneskene jeg har møtt, fattige og rike, den unike ,mangfoldige kulturen, her har jeg opplevd sider av livet jeg ikke har kunnet oppleve andre steder.

Jeg husker første gangen, i 1983, den fukltige, varme lufta som slo mot deg når du gikk ut av flyet. Så rett til Preservation Hall for å høre legendariske Kid Thomas Valentine. James Burke spilte klarinett, en klarinett som ble holdt sammen av gummistrikker. Der fikk jeg også høre klarinettisten Willie Humphrey, en av mine viktigste forbilder på klarinett, sammen med broren Percy på trompet og James «Sing» Miller på piano. Åå, for noen deilige toner. Caledonia spilte på New Orleans Jazz & Heritage festival sammen med Aline White og Wallace Davenport. Flere tusen hørte på. Det var stort. Et par år etterpå gjorde jeg et avbrekk i teologistudiene, solgte det meste av det jeg eide (unntatt klarinetten og platesamlingen…) og reiste til New Orleans for å bo der. Jeg fikk en helt annen nærkontakt med byen, og mye av det som møtte meg da, gjode sterkt inntrykk på en ung teologistudent. Crack epidemien var på sitt værste, og jeg bodde i et strøk med mye prostitusjon. Jeg så  fattigdom slik jeg aldri før har sett fattigdom. Samtidig sugde jeg inn alt av musikk. Hver onsdag og lørdag satt jeg på Preservation Hall, ved føttene til Willie Humphrey. Jeg ble med All Star Brassband og spilte i begravelser og parader, tjente til livets opphold ved å spille på gata. Landlorden ble stram i maska hver gang jeg betalte husleia i endollarsedler og mynter.

Sist gang jeg var i New Orleans var i 2009, sammen med familie og gode venner. Da hadde jeg ikke vært der på 14 år. Både byen og jeg hadde forandra oss. Katrina og oversvømmelse i kjølvannet av orkanen hadde herjet i New Orleans fire år før. Fortsatt var nabolag preget av hus som ikek var gjenreist. Andre områder var fornya og erstattet med kjøpesentre og luksusleiligheter. Jeg hadde giftet meg siden sist, fått barn og så nye sider av byen. Og jeg holdt på med en doktorgrad om hiphopkultur og oppdaget også gjennom det nye sider av byen. Juvenile, Lil Wayne, graffiti. Jo, det er mye fin hip hop i New Orleans også. Jeg hadde foresten opplevd det da jeg bodde der i 1986 også. En i All Star Brassband var en fantastisk beatboxer. Men det jeg husker aller mest var at vi i All Star måtte kjempe om plassen på gata sammen med breakerne og deres enorme ghettoblastere.

Banksy i New Orleans

For fem år siden oppdaget vi tilfeldig en liten, men veldig flott festival, Satchmo Summerfest, første helgen av august. En intim festival Med fine lokale band, og deilig mat. Og spennende aktiviteter for barn

Masse folk på Satchmofest

Foran scenekanten var det mange som dansa.

Og jeg møtte igjen James Andrews og All Star Brass Band og fikk spille med dem:

All Star Brassband. James Andrews på trompet

En annen ting vi oppdaget, var at det var veldig flott å bo på Sjømannskirken i New Orleans. De har noen fine leiligheter de leier ut, og et stort svømmebasseng som er helt fantastisk på varme dager.

Nå reiser jeg altså til New Orleans. Sammen md familien, og vi skal bo på Sjømannskirken, og vi skal på Satchmofest. Mer har vi ikke planlagt. Jeg lengter ofte tilbake dit, til groovene, til smakene, til lufta og husene og menneskene.

Og hvor ellers kan du finne sånne klistremerker:

Stay tuned.
Red beans and ricerly yours, som Satchmo sa.

Her er en liten spilleliste med New Orleans-musikk jeg har laget:

 

Strikka street art

foto © carl petter opsahl

Torsdag morgen var lyktestolper og statuer langs Karl Johan kledd med oransje sjerf. «Gled en som gruer seg til Jul» står det på sjerfene, som er et ledd i Kirkens Bymisjons «Lys i mørket» aksjon. Samtidig står skjerf-aksjonen i en ny og spennende street art-bevegelse.

Yarnbombing, guerilla knitting, graffiti knitting eller strikke-graffiti er en relativt ny form for street art. Kunstformen ble først kjent i Nederland  2004, men spredte seg raskt til USA og resten av verden. Mange yardbombere uttrykker et ønske om å forskjønne sterile, uvennlige byomgivelser og strikker inn busser, lyktestolper, rør, postkasser og broer, men også trær og skulpturer. Pasjonerte graffitistrikkere har sine egne blogger, og for et par år siden kom en praktfull bok, Yarn Bombing: The Art of Crochet and Knit Graffiti. Kanadiske graffitistrikkere har erklært 11. juni som International Yarnbombing Day.

Bortsett fra et spøkfullt innslag om gatas galleri på Lille lørdag for noen år tilbake, har strikkegraffiti vært lite omtalt i norsk sammenheng. Jeg har selv sett strikke-graffiti langs Akerselva for et par år siden, og nylig fikk danske strikkere oppmerksomhet i norske medier etter å ha strikket inn en bil i Odense. Men kanskje Hobbyklubbens skjerfaksjon for Kirkens Bymisjon kan gjøre noe med det. Strikking er aktivitet nummer en blant Hobbyklubbens 60.000 medlemmer. Karin Kaasa Range sier de ønsker å holde denne håndverkstradisjonen i hevd og vil skape strikkeengasjement blant ungdom.  Tidligere i høst har de oppfordret sine medlemmer til å strikke varmende plagg til Kirkens Bymisjons virksomheter rundt om i landet, og strikkeavantgardistene Arne & Carlos har designet strikkeoppskrifter til Bymisjonen. Hobbyklubben har også latt seg inspirere av strikkegraffiti, og strikket inn gjenstander i bybildet. Karin Kaasa Range forteller at inspirasjonen til torsdagens strikkeaksjon kom da de så at noen av strikketingene ble tatt ned og brukt til å varme seg med, før de ble pent hengt på plass igjen. Hvorfor ikke strikke noe og henge opp som folk kunne bruke? Tidlig torsdag morgen ble altså lyktestolper og statuer langs Karl Johan kledd med oransje sjerf. «Gled noen som gruer seg til jul,» stod det på lappene, og folk som trengte et varmende plagg ble oppfordret til å ta et. De oransje sjerfende var også et varmende og farverikt innslag i bybildet en kald og og grå novembermorgen, som du kan se på denne bildeserien.

Hobbyklubbens kunststunt står i en relativt ny street art-tradisjon, men har også paralleller til for eksempel kunstnerparet Christo og Jeanne-Claudes ambisiøse innpakninger av symbolbygg. Samtidig bringer de strikkegraffitien ved å knytte den til et humanitært prosjekt.

Fra innslaget om strikkeaksjonen på TV2s God Morgen Norge. foto© Hobbyklubben

Les mer
Hobbyklubben Om skjerfaksjon for Kirkens Bymisjon
Skjerf langs Karl Johan. Bildeserie fra Hobbyklubbens skjerfaksjon
Lue og skjerf. Last ned Arne & Carlos strikkeoppskrifter til Kirkens Bymisjon
Graffiti’s «Cozy» feminine side. Artikkel i New York Times
Yarnbombing.com. Blogg om strikkegraffiti

Street art i Stavanger

Å reise på skolekonsert-turne med Rikskonsertene er fantastisk. Vi får spille for barn – verdens beste publikum! Dessuten får vi reist og sett oss omkring i dette vårt langstrakte land, vi treffer mange spennende mennesker, ser vakker natur og hører dialekter og taleformer vi ikke har hørt før.
– Og jeg, som er veldig interessert i graffiti, får sett gatekunst fra forskjellige kanter av landet, ikke bare Oslo. Når vi nå turnerer på Jæren, har vi selvfølgelig tatt oss en tur innom Stavanger, der de har mye fin gatekunst og graffiti. Hver første uke i september arrangerer Nuart.no festival for gatekunst, som setter et farverikt og perspektivutfordrende preg på byen. På vår bytur fikk jeg se endel arbeider fra festivalen i fjor, blant annet av Brooklynkunstneren Swoon, som jeg så mange arbeider av da jeg bodde i New York. Hun lager svære papirbilder som hun så limer opp på byvegger. I den fantasieggende Geoparken utenfor Oljemuseet fant jeg mye fin graffiti. Vi var også innom Tou Scene, et fantastIsk kulturbygg med masse graffiti og sjablongkunst både innendørs og utendørs.
Men, vi har selvfølgelig gjort andre ting enn å se på gatekunst. Åsmund visste om et supert sted for sjokolade, Sjokoladepiken. Her finnes sjokolade i alle former og i all verdens smakskombinasjoner. Dessuten er folka bak disken veldig hyggelige. Vi spiste deilig sjokolade og fikk også med oss konfektbiter fra en hyggelig stamgjest.  Fredag traff vi igjen våre belgiske venner som var med og feiret busdagen min utpå fjorden, og vi så deres vakre forestilling «A Girl A Boy A River». Det er et nydelig og poetisk musikkteater som forteller historien om en fisk… De hadde også filma Åsmund og jeg som spilte på Øya.
Nå er første uke av turneen vår over. Vi har forlatt Bryne og innlosjert oss i Egersund. Vi gleder oss til å spille på nye skoler.
I bildeserien har jeg lagt ut bilder av street art i Stavanger, blant annet av Swoon, med noen bilder jeg har tatt av hennes arbeider i New York, samt bilder fra Geoparken, Tou scene og et par fra Bryne: utsikt fra hotellet vårt og av Brynes eneste høyhus, som rager høyt i Jærlandskapet.
Her er liveopptak fra Stavangerfjorden, courtesy of «if sound matters» – Åsmund og jeg som spiller «Bessleiken:»